Hvorfor skriver jeg i det hele tatt om hva jeg fant ut vedrørende Alma?
Hvorfor graver jeg slik i egen og andres smerte?
Jeg har allerede forklart at jeg må redegjøre for veien frem til innsikten som kommer i neste del av boken. Det er hovedformålet.
Samtidig er jeg et menneske som alle andre, men som har opplevd noe spesielt i livet mitt og er blitt utsatt for noen prøvelser.
«So what?», tenker du kanskje.
«Get over it!», kan jeg høre at du sier.
«Everybody hurts», synger REM i bakgrunnen.
«Vi har alle vårt å stri med, så hva er så spesielt med deg og din historie?», sier du.
Nettopp.
Jeg ser at dette kanskje ikke er så spesielt som jeg trodde.
Det er i seg selv en betydelig oppdagelse.
Jeg ser at dette jeg skriver om, barndomstraumer som manifesterer seg som kompleks PTSD, skjult PTSD – ubevisst PTSD – ikke er uvanlig i det hele tatt.
Tvert imot!
I min egen familie er det skader overalt.
I omgivelsene mine er det synlige skader hos mange.
I disse fire årene med dypdykk, har jeg tiltrukket meg mennesker, én og én, aldri i grupper, som nesten uten unntak har lignende historier og problemer.
For de fleste er hendelsene som påførte dem skader kjent og forstått. Det kan være mange runder med flytting. Alkoholiserte foreldre. Vold, fattigdom, neglisjering, manglende mentale ressurser, manglende nettverk osv.
Barn kan skades på utallige måter.
Skadene er altså forstått, de er bare ikke bearbeidet, ikke tilstrekkelig. Det smertefulle ble aldri sett i hvitøyet. Aldri konfrontert. Aldri grått ut. Aldri sørget over, aldri trøstet bort.
De som påførte dem skaden, kjenner selv på skyld.
Som regel er de selv skadet.
Problemer av denne typen feies under teppet, bagatelliseres, maskeres bak vellykkede fasader, normaliseres, eller projiseres på noe annet.
Mye av materialismen og konkurransen vi ser i samfunnet, mener jeg er forsøk på å kompensere for skader. Jo mer det flashes velstand og suksess, desto mer ser jeg skaden blinke som et neonlys i bakgrunnen.
De som har skaden, kjenner på skyld, fordi de har tolket den som at det er de selv som ikke er gode nok, ikke fikk det til, ikke er elskbare, ikke fortjener nærhet, kjærlighet, inkludering, aksept.
De som ikke kjenner årsaken til egen skade fordi den inntraff i før-bevisst alder, har det enda verre.
De står hjelpeløse i å forstå hvor det kommer fra, men også de sitter med en skam over å ikke være gode nok og med kanskje enda større behov for kjærlighet, for disse menneskene er så skadet at de ikke klarer å hverken gi eller ta imot kjærlighet – uten at de aner hvorfor.
Da tenker man på seg selv som et slags monster.
Det skaper et fordreid selvbilde, manglede følelse av egenverd, et ukontrollert sinne, overdreven vaktsomhet for andres reaksjon, hvilket ofte kan forveksles med empati. Noen ganger kan man føle at man ikke vet hvem man egentlig er.
Man henger rett og slett ikke sammen, på en eller annen måte, fordi det er et puslespill som ikke går opp. Det finnes brikker som ikke er synlige, men som samtidig lager rot. Andre brikker nektet vi selv å se og ta opp.
Resultatet er et menneske med hull, konflikter, feil brikker på feil sted osv.
Et ødelagt menneske.
Jeg tror altså at hovedårsaken til alle disse lidelsene ofte er at det skjedde ting med oss i barndommen.
Vi trodde det skulle være slik, for vi ble fortalt av våre redde, skamfulle, skadede foreldre – og resten av vår redde, skamfulle, skadede slekt, at det skulle være slik.
De skjulte det smertefulle i håp om at hvis ikke barnet fikk vite noe, vil det ikke oppdage det.
Kan jeg få legge til at samfunnet vårt, som helhet, fungerer på samme måten?
Vi har lagd oss et samfunn som forsterker psykiske skader.
Hvorfor?
Fordi de som styrer det selv er skadet.
Osho sier, ved hver anledning, at politikere er de mest skadete av alle, det er derfor de er politikere. Problemet er at de projiserer det ut på samfunnet i stedet for å gå inn i seg selv og bearbeide årsaken til elendigheten der den har sitt opphav.
Politikere kan derfor være farlige, på alle tenkelige måter.
All denne frykten og fortrengningen, generasjon etter generasjon.
Derfor vil jeg nå vise deg, bittelitt og anonymisert, hva jeg oppdaget om Alma og hva jeg tenker om dette konkrete tilfellet.
Det er altså den andre grunnen til at Alma går som et spøkelse gjennom boken.
Det er også en tredje.
Alma maktet aldri å møte meg på en åpen måte da jeg tok kontakt etter trettito år. Jeg klarte heller ikke å komme henne i møte på en måte som hun kunne ha tillit til.
Vi er begge for ødelagt.
Derfor endte det for min del med at jeg ble avvist, igjen. Det skjedde mens jeg var lengst nede i fallet mitt. Det skapte en voldsom smerte, åpnet sårene.
Dersom jeg hadde blitt møtt med aksept og en vilje til å lytte, ville aldri denne boken blitt skrevet. Nå ble jeg i stedet tvunget, rått og brutalt, til å konfrontere meg selv, finne ut av meg selv og dra meg selv opp etter håret.
Det har jeg klart, men jeg unner ingen denne opplevelsen.
Samtidig unner jeg alle den opplevelsen, for det er dette som skal til!
Dette er kamelen som står der og titter skeptisk på nåløyet og tenker at igjennom den trange sprekken bare vil jeg ikke, tenker kamelen.
Så blir den dyttet, tvunget, skviset inn i åpningen – av omstendighetene, av smerten fra flammene som nærmer seg på den siden hvor den nå står.
Så den presser seg igjennom nåløyet, nesten dør, før den ... våkner. Ser. Og forstår – at ingenting er farlig, ikke egentlig. Alt dette var ... unødvendig.
Det var alt sammen bare frykt.
Det som kom igjennom nåløyet, var den bittelille, autentiske, våkne varheten som opplevde å være en kamel. Varheten har ingen problemer med nåløyer, for det er ingenting den trenger å drasse med seg. Frykten ble igjen på den jordiske siden.
Denne lignelsen fra Bibelen kan godt være et bilde på det å dø, og viser at, ja, du kan ingenting ta med deg, alt må legges igjen, men din subjektive opplevelse som sådan er der fortsatt.
Frykten i det jordiske livet fikk utfolde seg fritt fordi ingen hindret den, ingen konfronterte den. Det skadete mennesket våget ikke å studere sin egen skade, men gikk i stedet inn i flokken for å finne beskyttelse der.
Hver gang jeg ser en flokk, blir jeg betenkt.
Pete Walker er en terapeut med over tretti års virke bak seg i San Francisco-området. Han har selv kompleks PTSD og har klart å komme langt i å forstå mekanismen og konsekvensene for den enkelte.
I 2013 kom han med en bok som lovprises av både terapeuter og pasienter: «
Complex PTSD: From surviving to thriving».
Jeg anbefaler denne.
I boken hevder han at dersom barndomstraumer blir korrekt forstått og behandlet, vil vi kunne fjerne halvparten, kanskje enda flere, av de psykiatriske diagnosene som er i bruk i dag. De er alle bare konsekvenser av CPTSD. Det er den som skal behandles.
Derfor forteller jeg nå litt til om Alma.
Håpet mitt er at disse tankene kanskje skal kunne gi litt støtte og forsoning for henne og hennes familie. Samtidig forstår jeg at de kan se fullstendig annerledes på ting, så jeg ber om unnskyldning for at jeg tråkker inn på denne måten, men å håndtere eksistensiell smerte krever en viss bestemthet.
Og åpenhet.
Jeg skriver selvsagt også dette for at min egen familie skal lese og forstå litt mer. Og alle andre, også du, min kjære leser, for du har din historie.
