Personlig finner jeg stor trøst i å vite at verden i hovedsak er deterministisk styrt, for det fritar meg for utrolig mye ansvar. Det er ingenting jeg må gjøre selv, utover å være meg selv.
Alt er en forestilling, som et teater, kino. Det er bare å lene seg tilbake og ta imot det som kommer. Se med spenning på hva som dukker opp neste gang og gå fritt og tillitsfullt imot det.
Det står foran deg fordi det er en mening med det, det var nødt til å komme, så ikke vær redd, ikke reagerer mot det, ikke ager på egenhånd, for dine forestillinger er vrangforestillinger.
Det er ingenting å frykte. Ikke egentlig. Hvis du dør, dør du ikke. Døden er en endring i perspektiv – bort fra din sinnsvake, fryktbaserte dissosiasjon. Du eksisterer evig. Jeg har opplevd det i glimt.
Responder i stedet naturlig og direkte, uten videre tolkninger, som en hund eller et barn ville gjort. Ikke bland inn rollene dine, for det er aldri det rette svaret, roller er kun private forestillinger.
Dersom du presser inn dine private, fremmede tolkninger, overkjører det forhåndsbestemte, overkjører andre – blir det bare støy og kaos. Du vil føle deg uvel, på den ene eller andre måten. Du er ikke tro mot deg selv.
La det være. Gå bort fra det, om nødvendig.
Forlat. Eller rettere; ikke tenk på det. Ikke tenk på noe som helst! Vær tilstede uten analytisk tanke. For noen av oss er dette ekstremt vanskelig å mestre. Trikset er å ikke mestre.
Du må ingenting.
Et praktisk tips er å fokusere på det vakre i alle ting. Som en start, kan du prøve å legge merke til fargene! Finn dem. Se hvor markante eller sublime de er!
Verden tar hånd om seg selv i pakt med den universelle, kollektive, for det meste deterministiske forståelsen. Ikke kjemp imot. Dersom du har en funksjon eller oppgave, vil du agere naturlig – uten kognitiv analyse og stress.
Stay cool.
Jobb heller med varheten din.
Bli mer følsom. Vær ydmyk overfor andre, men insister på retten til å være deg selv. Inngå aldri kompromisser om akkurat det.
Lær at du ikke kan definere deg selv gjennom andres øyne. Og at vi alle er komplette, hele – bak vrangforestillingene.
Dere kan møtes og kommunisere i dette. Du kan nå inn til hjertet i hvem som helst når du bare har forstått det til bunns.
Og ikke hør på meg.
Jeg er ikke i en posisjon til å belære deg om noe som helst. Ingen er, bortsett fra du selv.
Her kommer en liten tanke som du kan tygge på.
I «Fadervår» står det, på norsk:
Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Hva menes med «skyld»?
Det må vel være noe du og jeg gjør som vi ikke burde gjøre?
Burde, i henhold til hvilken norm?
Den eneste normen – i min teori – er den kollektive virkeligheten, den som ble dannet før vi dissosierte vesener begynte å komme med våre Ego-vrangforestillinger.
Bibelen sier altså at vi bør slutte med slikt.
Men hvordan? Tilgi?
«Tilgivelse» er ikke det man tror.
Når man tilgir («gir ansvaret til») noen for å ha gjort noe, sier man implisitt at det faktisk er begått en feil og at den som feilet dermed har en brist som må korrigeres. Når man har denne forståelsen i hodet, stadfester man både feilen og bristen i personen.
Dessuten skapes den en forestilling om at du selv, offeret, er moralsk overlegen den som feilet. Sistnevnte vil også stå i gjeld til den som tilga. En tilgivelse forsterker feilen, fordømmer synderen og skaper en vedvarende ubalanse mellom de to, et skyldforhold.
Et bedre alternativ er å «forlate», altså gå bort fra hele greia. Da sier man at det som skjedde var egentlig ingen feil. Du forsoner deg med («soner for») den som begikk handlingen. Slik forblir dere like i stilling, som dere jo egentlig er i egenskap av å begge være det samme, feilbarlige mennesker. Feilen glemmes, den elimineres, er ikke noe mer å tenke på.
«Tilgi» og «forlate» er dermed diametrale motsatser.
I de gamle gamle oversettelsene av «Fadervår» i Bibelen, heter det «forlat oss vår skyld, slik vi óg forlater våre skyldnere». I den siste utgaven fra 2011 er dette endret til «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».
Ser du poenget mitt?
Den norske kirken styres av folk som ikke forstår forskjellen.
Forlat dem.
Poenget mitt er, nok en gang, at menneskene i gamle tider ikke fortalte bokstavelige historier og at vi er nå smarte nok til å ta dem symbolsk, men at de fortalte dem symbolsk og vi er nå dumme nok til å ta dem bokstavelig.
John Dominic CrossanÅ leve autentisk er utrolig mye enklere enn å leve med stort Ego og mange roller.
Det er befriende lett!
Alt i samfunnet vårt må forenkles, alt blir bedre, renere, sannere når det forenkles, forlates – så mye at det blir autentisk. For, som Einstein sa, «forenkle så mye som mulig, men heller ikke mer».
Han snakket riktig nok om fysiske formler og teorier, men jeg innbiller meg at han også mente noe dypere.
Einstein var åpenbart en opplyst mann.
Egoet vårt lager utrolig mye rot. Kamp, motstand og fiksing er «unaturlig». Se ikke utover, se heller innover. Å meditere betyr å bli kjent med sitt autentiske selv – og bakenfor det, Erfareren, Gud.
Så enkelt livet kan være!
