Hver eneste, minste elektriske hendelse i universet resulterer i skapelse eller eliminering av et foton. Dette gjør at endringene kommuniseres.

Det er fristende å trekke populariseringen enda lenger.

Vi befinner oss i et subjektivt, mentalt landskap med en universell Erfarer som forestiller seg og opplever tid og rom, ansamlinger, bevegelse, gravitasjon og masse.

Samtidig som idéene om masse og ansamlinger ble skapt, «eksploderte» universet til «uendelig» størrelse på null tid. Denne «inflasjonen» skjedde uten noen begrensning, utenfor tid og rom. Det ble dannet et mentalt mønster.

Samtidig, men likevel i en skarpt avgrenset, ny fase, begynner tolkningen av det dynamiske Mønsteret.

Straks tolkningen, idéen om de første partiklene blir til, kvarkene som er det minste vi kjenner i dag, er verden for første gang blitt «materiell» – allerede etter 10-12 sekunder.

Noe skjer deretter som gjør at konseptet «elektrisk ladning» oppstår og kvarkene får positiv elektrisk ladning.

Det neste som skjer, er at «lyset slås på».

Erfareren skaper av «elektrisk nødvendighet» ytterligere en partikkel, elektronet, som posisjonerer seg i umiddelbar nærhet til klumpene av tunge kvarker med masse.

De svirrer rundt i faste avstander og «observerer» atomkjernene. De holdes i posisjon, litt av gravitasjon, men mest av den elektriske ladningen.

Hvis det nå skulle skje noe med atomet, vil det innebære at elektroner enten skifter bane internt, eller at elektroner avgis eller opptas utenfra. I alle situasjonene sendes det ut fotoner, en budbærer om at det har inntruffet en endring. Fotoner er energi, en rekyl, og energi er endring.

Vi kan se fotoner. Det er fotonene som gjør at vi ser. Det fotonene viser oss, er hver minste endring i hele universet slik at vi kan oppleve dem. De viser oss verden i all sin rikdom.

« Previous Next »