Romtiden er et mentalt mønster, kunnskap. Fordi kunnskap er ren abstraksjon, er den ikke begrenset av tid og rom, like lite som tanken din er det. Romtiden oppstod på null tid i uendelig omfang det samme øyeblikket som kunnskapen oppstod om hvordan romtiden er konstruert. Opplevelsen av rom og tid, derimot, er opplevelsen av mønsteret, qualiene. Dette oppleves som ... rom og tid.

Erfareren kjenner ingen begrensninger i tid og rom.

Det kan du selv erfare her og nå.

Kan du forestille deg at du holder en banan i hånden? Kan du nå forestille deg at denne bananen med et knips plutselig befinner seg på en planet to millioner lysår unna?

Det tar kanskje brøkdelen av et sekund å danne seg et indre bilde av denne kloden og bananen som nå befinner seg der. Men det tar ikke to millioner år, som bananen ellers ville brukt for å komme dit om den haiket med en lysstråle.

Erfarerens konsepter er ikke begrenset av avstand og hastighet, heller ikke av tid, mengder eller noe annet. Erfareren er ubegrenset på absolutt alle tenkelige (sic) måter, for hva skulle begrenset den?

Erfareren er umiddelbar, uendelig rask. Men alt som skjer i det universet vi erfarer til daglig, tar tilsynelatende tid – oppleves å ta tid.

Tid er en opplevelse, et qualia.

En «ekte» banan som fyker gjennom et «ekte» rom til en «ekte» planet, befinner seg inni forestillingen om rom, tid og hastighet. Da tar det to millioner år – forstår og opplever Erfareren.

Forestill deg en bok. Den beskriver hendelser som utspilles over en periode på et år. Skildringen er så realistisk og detaljert at det også tar et år å lese boken.

Men det tok ikke et år å skrive den. Boken ble skrevet på praktisk talt null tid av en datamaskin med kunstig intelligens som kan kunsten å «skrive» tullete bøker om bananer på tur.

Slik er forholdet mellom det mentale mønsteret, livets bok – og lesingen av mønsteret, opplevelsen av å leve.

« Previous Next »