15.1. Det tredimensjonale rommet
Fra forestillingen om noe få eksemplarer av «noe» dannes, av nødvendighet, forestillingen om tredimensjonalt rom.
Dette har skjedd: Erfareren har forestilt seg «noe» og har tolket det som, for eksempel, et «punkt». Det er nå det eneste den kjenner til.
Det eneste som deretter er mulig å skape, er forestillingen om et punkt til. Hva ellers? Erfareren kjenner jo bare til dette ene, punktet. Miraklet at det oppstår noe fra ingenting, skjer – trolig – ikke to ganger, i hvert fall ikke to ganger umiddelbart etter hverandre?
Allerede her kan vi ta feil, men la oss anta at det er slik.
Rommet er da straks blitt todimensjonalt. Imellom de to punktene er det ingenting, men samtidig har jo dette «ingenting» en egen eksistens. I den forstand er «ingenting» faktisk «noe» likevel, det som er «imellom».
Det er noe helt nytt, Erfareren har aldri opplevd noe slikt før.
Erfareren tolker dette som konseptet «avstand».
Hvorfor akkurat avstand?
Vel, det vet vi fordi dersom du ser to punkter og jeg spør deg hva man kaller det som er imellom punktene, så vil du svare nettopp avstand. Vi alle vil svare avstand. Avstand er en konvensjon vi alle deler.
Du opplever dessuten avstander, som qualia. Det er snakk om selve opplevelsen av rommet.
Erfareren har altså den evnen at den også kan oppleve, føle, kjenne på det den forestiller seg. Den har en opplevelse av kvaliteten i det forestilte.
Siden kvalitet er et ord med mange betydninger, har man lagd et eget for akkurat dette; qualia.
Qualia er det gule i gult, det musiske i musikk, det poetiske i poesi, det latterlige i humor, det lyse i lys, det kalde i kaldt, det forte i fort, opplevelsen av avstand i geometriske forestillinger, det melankolske, glade, sinte osv.
Disse opplevelsene kommer ikke fra ingenting.
De er opplevelsen av de mentale, logiske, analytiske prosessene du driver med kontinuerlig, med en båndbredde på 100 Gbit/sekund.
Vi er ikke der ennå, foreløpig er vi ved universets fødsel.
Det oppstår ytterligere en-to-tre-fire-fem punkter, alle i samme «avstand» til de eksisterende punktene, fordi Erfareren i starten bare kjenner én avstand.
Avstandene dannes i ulike retninger og i tre dimensjoner. Dette er igjen et faktum vi må hente fra naturen og de konvensjonene vi alle deler.
Erfareren observerer spredningen av punkter i tre dimensjoner, konseptualiserer «retninger» og «dimensjoner» – og opplever også retninger og dimensjoner, slik som du og jeg opplever tre dimensjoner og alle mulige retninger.
Erfareren lærer fort. Uendelig fort, for tid eksisterer ikke.