Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

4.3. Perspektiv og motstand

Tilbake til spørsmålet jeg stilte:

Hva er egentlig en «spirituell oppvåkning»?

Osho sier i det nevnte klippet, fritt gjengitt: Hva du enn driver med i livet ditt, om du ler eller gråter, prøv å betrakte deg selv utenfra, fra et «høyere bevissthetsnivå».

Hva mener han?

Det er ikke snakk om å gå inn i eller mane frem en annen, ukjent, «høyere» form for bevissthet.

Bevissthet er og blir bevissthet og du har og er bevissthet, det er det samme.

Du har det du trenger. Du vet hvordan det oppleves å være i live.

Det som skal til, er å skifte perspektiv, se på deg selv fra en avstand, fra en posisjon «utenfor deg selv».

Dette kalles metakognisjon, å tenke om tenkingen, å være bevisst sin egen bevissthet.

Hvordan er det mulig?

En annen opplyst person i samtiden vår heter John Butler og er en økologisk bonde i England, en gammel, vennlig mann. Han forklarer hvordan vi mennesker ekspanderer gjennom hele livet; hvordan innsiktene våre blir dypere og perspektivet større. Gradvis ser og forstår vi mer.

Du kan se videoen her, om du har lyst: If more to life than meets the eye (unintentional ASMR).

Du kjenner det igjen i deg selv, hvordan du utviklet deg fra barn til ungdom til voksen til gammel. Kanskje er du ikke der ennå, men det er aldri for tidlig eller sent å bli oppmerksom på sin egen vekst, sier Butler.

Og hva sier at du skal stoppe å utvikle deg?

Hva skal hindre deg i gå enda dypere, se enda større på ting, lære mer, forstå mer?

Du er fri til å heve blikket fra din egen navle, stilne tankene om dine traumer og lidelser, legge vekk roller, ambisjoner og planer, gå bort fra flokken så du kan rette oppmerksomheten din mot det som er viktigere enn noe annet, som faktisk også er alt du har; deg selv.

Slik vokser du, ved å fjerne alt som holder deg fast i «det normaliserte», alt det du ikke er bevisst som holder deg knyttet til stedet ditt, flokken din, tingene dine, «viktigheten» din og forestillingen du tviholder på om hvem og hva du selv er. Egoet.

Slipp alt dette, lukk munnen, stopp tankene om fortid og fremtid og bare vær tilstede.

Her og nå.

Se, lytt, lukt, smak og ta på ting. Føl, kjenn, vær.

Bare vær uten å gjøre det til noe, uten å fikse, bruke fortiden som skjold eller planlegge noe som helst for fremtiden.

Du må ingenting.
Jeg husker jeg leste om en Zen-mester som ble spurt om han, I sin høye alder, fremdeles praktiserte Zen. Han svarte at det gjør han, og da han ble spurt om hvordan, svarte han «Når jeg er sulten, spiser jeg. Når jeg er søvnig, sover jeg.» Spørsmålstilleren kommenterte at det ikke høres vanskelig ut, gjør ikke alle det samme? Mesteren svarte at forskjellen er at han ikke lar seg distrahere når han gjør disse tingene. Forskjellen ligger ikke i hva du gjør, men det du ikke gjør.
Ukjent kildeBli vàr, vaktsom, observerende, følsom, enda mer følsom, åpen.

Du må øve, kanskje i årevis.

Så, i et beskjedent øyeblikk, aner du at det er noe der, noe annet enn det du kjenner.

Det er en intuitiv opplevelse, med den samme kvaliteten som alle de andre intuitive opplevelsene jeg ramset opp tidligere.

Slik er den subjektive opplevelsen av å ekspandere og bryte igjennom.

Det vil arte seg ulikt for den enkelte. Noen føler, andre vet.

Spekteret av intuitive opplevelser er bredt og uten skarpe skiller.

Selv er jeg altså primært en «klarviter», fordi skaden min fra barndommen gjorde at jeg lukket for følelsene, men åpnet i ekstrem grad for det kognitive og intuitive. Du vil oppleve en annen miks basert på ditt liv.

For å kunne vokse, må du fjerne det som holder deg på plass.

To tredeler av livet bruker du på å konstruere deg selv, øke din anseelse i gruppen, skaffe ting og status, forsvare deg og ditt – og først og fremst selvbildet ditt, troen på deg selv.

Legg ned forsvaret.

Gi opp å beskytte deg mot smerten fra gamle traumer og tapt håp.

Bare la det være.

Vær den du er.

Forlat det du ikke er, ikke vil, ikke føler er rett for deg.

Eller hvis du er av den mer temperamentsfulle typen; si drit og dra (eller noe betydelig saftigere på nordnorsk) til alt som står i veien, kast det vekk med kraft, slik Jesus veltet benker og raserte markedsplassen noen hadde anlagt midt i templet i Jerusalem. Den lignelsen fra Bibelen betyr nettopp dette, tenker jeg.

Å våkne spirituelt, bli opplyst, er ikke noe annet enn å tillate at perspektivet ditt fortsetter å vokse, at innsikten din blir stadig dypere og sannere.

Den mentale, emosjonelle og spirituelle veksten din har pågått fra første øyeblikk, akkurat som kroppen din er i vekst og endring.

Utover i livet begynner du å oppdage sammenhenger. Du begynner å se tegn, kjenne igjen ting i kultur, fortellinger og dagligliv som indikerer at også andre er på sporet av dette mystiske, større.

Du må være åpen og nysgjerrig. Du må være som et barn. Det står også i Bibelen.

Jeg kjenner ikke andre religiøse skrifter godt nok, men jeg er sikker på at det står det samme også i dem, bare i en annen form.

Så, en vakker dag, trolig når du prøver minst, ikke tenker på noe som helst, ikke strever med noe; kan det plutselig skje at du opplever noe nytt, en annen kvalitet enn du har erfart tidligere.

Det kjennes som om du vet noe med sikkerhet. Du opplever en kjærlighet du ikke visste eksisterte. Klarhet, fred, letthet, enkelhet, glede, sitring, lyst, stillhet, skjønnhet.

Det varer kanskje i noen sekunder.

På en eller annen måte er gjerne lys også involvert, så begrepet «opplyst» spiller hen på to ting: fysisk, synlig lys – og en person som har fått opplysninger, kunnskap.

Hvordan fysisk lys kommer inn her, har faktisk sin forklaring. Du opplever et øyeblikk å se inn i det bakenfor, det kollektive domenet hvor all kunnskap befinner seg på en gang, som vi skal komme tilbake til mange ganger.

Alt lys på en gang, for eksempel, oppleves som intenst hvitt, det vet vi. Alle lyder på en gang blir hvit støy, det vet vi også. Alle følelser, sanseinntrykk, tanker og minner på en gang blir ... en opplevelse av total ekstase, absolute bliss, forteller Osho og andre guruer som hevder å ha «vært der» mens de ennå var blant oss andre.

Etter en slik opplevelse er det vanskelig å ikke tro.

Denne kollektive virkeligheten er det vi kaller Himmelen, Nirvana, Paradis, Brahman, Tao osv., og som jeg kaller Kilden, Mønsteret, det hinsidige, det bakenfor, det på andre siden etc.

Dette «bakenfor» rommer all kunnskap, alt som noen gang er og vil bli tenkt, og alt som hittil er opplevd og gjennom det er blitt til kunnskap.

I «Himmelen» vet man alt og det oppleves intenst hvitt, overdøvende, konfliktløst og fantastisk å være i denne posisjonen, altså når man erfarer hele universet fra dette perspektivet. Alt er tilgjengelig umiddelbart i abstrakt form.

Men selve opplevelsen av hele denne enorme, mentale konstruksjonen som noe mer enn en abstraksjon – den tar tid, for tid var en av de aller, aller første tolkningene og opplevelsene. Tid inngår dermed i alle påfølgende, høyere emergente tolkninger og opplevelser, akkurat slik rommet og lyshastigheten gjør det.

Jeg foregriper ting som kommer, bare ta det inn.

Opplevelsen av å være i kunnskapen er så fundamentalt annerledes enn de dagligdagse og har en slik autoritet og «helhet» over seg at den ikke kan glemmes.

Men denne opplevelsen er, etter min erfaring, ikke tilstede i deg konstant, den kommer og går i nokså korte glimt, bryter liksom igjennom av og til – når du slipper den til.

Du har fått tilgang til den.

Å våkne, bli opplyst, motta sann kunnskap – er som å se lysglimt igjennom det tette løvverket i en skog.

Gå mot lyset, så kommer du til slutt ut i en glenne hvor alt er åpent og klart, men da er du enten død eller du er selv blitt en guru som mestrer meditasjon til fulle.

Det er svært langt dit, men samtidig oppsiktsvekkende kort.

Dette er noe jeg forstår må være slik, dels fordi det finnes folk som forteller om sine opplevelser, dels fordi kunnskapen i meg sier at slik er det.

Selv har jeg opplevd «total bliss» bare i korte øyeblikk.

Hva er disse glimtene?

Jeg kaller dem «sporene langs stien», du finner dem i kunsten, naturen, mennesker, alt. Det er snakk om en måte å betrakte på; du må kunne skille mellom Ego og sannhet.

Når du først får grepet på det, skjer det stadig oftere, du ser stadig mer.

Det er som å sykle. Når du først har knekt koden med å holde balansen, faller det naturlig.

For å komme igang med «veien tilbake», som det ofte kalles, må du ville det, ville vokse videre.

Du må tørre det, se på traumene dine.

Du må stange mot veggen som hindrer deg i å fortsette veksten, vanene dine, alt det materielle og sosiale du tror så fast og sikkert på, tankene som går i vante spor, det som gjør vondt i deg, det du frykter.

Du skal igjennom, eller snarere inn i, eller enda mer korrekt; du skal integrere det som gjør vondt.

Du skal trosse frykten og se på smerten, forstå den, eie den, til slutt elske den.

Da vil du oppdage at det er ikke din skyld.

Du ble påført skade av andre eller av omstendighetene.

Du opplevde noe vanskelig eller vondt, trolig i barndommen, som du ikke forstod, ikke kunne forklare.

Selv om barndommen din var «perfekt», er du påført «skader», men du tenker da ikke slik og ser det ikke.

Den eneste forklaringen du kunne komme på, var at det må ha vært du selv som var årsaken. Det vonde som hendte var din skyld, tror du. Den eksistensielle smerten du kjenner på er din egen kreasjon, tror du.

Du kjenner på skam. På frykt for at andre skal forstå det og avsløre deg.

Du gjør deg selv liten og redd.

Men når du endelig, etter mange år, tør eller tvinges til å tenke og kjenne på det vonde, riktig føle og granske deg selv, se deg selv utenfra, så vil du forstå – nå som du er voksen og vet mer – at det som hendte, var noe som andre påførte deg.

Når du forstår noe, vil du ikke lenger bruke energi på det, ikke lenger fokusere på det.

Det som før var et traume, er nå forstått – og blir «normalisert», noe som du vet med selvfølgelighet og tar for gitt, noe ufarlig.

Det som nå skjer, er at du begynner å oppdage den egentlige personen som finnes bak der, bak det sårede. Den personen som bare vil være glad og fri.

Oj, dette var voldsomt.

Er det så konkret og samtidig så vanskelig?

Hva hvis du ikke opplever å ha noen store traumer og egentlig er fornøyd med det meste slik som det er?

Hvordan skal du da bli «opplyst»?

Det er et godt spørsmål, for de aller, aller fleste av oss er ikke klare for dette i det livet vi nå lever.

Det kommer flere liv, for å foregripe litt, men ikke la det utsagnet forstyrre deg akkurat nå.

Mange av oss evner ikke å se seg selv utenfra i særlig grad. De er det de er, i en rolle uten dypere selvrefleksjon. All kraft brukes til å håndtere den ytre verdenen.

En første forutsetning er altså en betydelig evne til metakognisjon, som allerede nevnt.

Metakognisjon kan også forstås ved å ta en tur inn i kinosalen.

Du sitter der med ditt popkorn og titter opp på lerretet.

Du ser fremover i salen, men bildene kommer fra filmprojektoren bak deg.

Det du opplever, er et spill av lys og skygge, men selve filmen befinner seg et annet sted.

I vårt idealistiske verdensbilde er det ditt autentiske jeg som sender ut bildene. Du ser dem og begynner å oppleve mye mer enn det bildene rent teknisk viser. Du tolker dem, legger til din egen forståelse, du lever deg inn i dem.

I vårt idealistiske verdensbilde er du selv både projektoren, publikummeren og lerretet – samtidig. Å bli opplyst er å forstå dette.

Å bli virkelig opplyst, å transcendere, betyr å se hele denne situasjonen, med projektor, sal, lerret, Egoet ditt og alt, fra en posisjon utenfor alt sammen.

Du er kinomaskinisten som setter på den ene filmen etter den andre.

«Det store bildet» er ikke lett å oppdage sånn uten videre. De fleste av oss er publikummere, ikke maskinister. Egentlig er vi alle maskinister.

En annen forutsetning ser ut til å være at du må oppleve noe som tvinger deg til å trenge igjennom. Dersom du har det for behagelig, vil ingenting skje. Dersom du mener du takler livet, vil ingenting skje.

Når det er på det mørkeste, derimot, er du aller mest følsom for lyset.

Lidelsen er porten.

Veien går gjennom smerten, nåløyet.

Bibelen blander en kamel inn i denne historien.

Nå, to tusen år senere, tror jeg vi skal glemme kamelen. Den ble slept med i fortellingen for at folk dengang skulle forstå hvor vanskelig det er å bli opplyst.

I dag driver vi stort sett ikke med kameler, men uansett er og blir det vanskelig å komme igjennom nåløyer, men det er faktisk mulig, for mange har gjort det – i overført betydning.

Du har også disse evnene og også du kan komme til sann, høyere innsikt og våkne spirituelt, men trolig er du for redd, har for mye å forsvare, for mye du skal fikse, for mye du holder kjært som du ikke vil miste.

Du kjemper imot, for det gjør altfor vondt.

«Freedom is just another word for nothing left to lose», synger Janis Joplin.

Jeg tror faktisk hun var opplyst.

Bob Marley, Jim Morrison og mange andre musikere også.

Innen bluesen finnes de opplyste i stort antall, innen kunsten generelt.

Hør på tekstene deres.

Folk som «ser» og «vet» har tilgang til en kilde.

Er det ikke fantastisk!?
Jeg elsker tre ting, sier jeg så.

Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker deg og jeg elsker denne plett jord.

Og hva elsker du mest?

Drømmen.
Knut Hamsun i «Pan»