8. Krisen og fallet
Jeg er blitt 55 år og er kjempe-intuitiv, følsom, åpen, levende – på en rar, deprimert måte. Jeg får løsninger i hodet. Det lykkes ikke å realisere dem. Så rakner jeg.
Tre måneder senere, den 20. mars 2016 skjedde det igjen noe.
Det var palmesøndag, starten på påsken.
Jeg våknet i vårsolen som stod inn av vinduet, med en løsning i hodet. En intuitiv innsikt, klarhet, absolutt visshet om at idéen var gyldig.
Jeg grep et papirark fra nattbordet og tegnet ned en enkel skisse med tre sirkler og noen streker imellom dem. I tillegg tegnet jeg inn et fjerde element og ytterligere noen streker.
Hva det var?
Det var løsningen på et stort problem innen det som var bransjen min, mediebransjen.
Prinsippskissen viste hvordan økonomien i samspillet mellom organer, brukere og annonsører kan løses på en annen måte enn den tradisjonelle. Metoden gir gevinster for all de tre aktørene, ut ifra hver sine egeninteresser.
Vinn-vinn-vinn.
Løsningen var generisk og kunne brukes i alle tenkelige situasjoner, også utenfor mediebransjen. Det økonomiske potensialet var enormt. Prinsippet var enkelt. Det ville være relativt ukomplisert å realisere løsningen rent teknisk.
Oppfinnelsen min ville rett og slett hogge over den gordiske knuten som har plaget bransjen helt siden internett kom på 1990-tallet, nemlig hvordan nettsteder skal kunne tjene penger på innholdet sitt, samtidig som brukerne ikke må betale i betalingsmurer og annonsørene får direkte kontakt med potensielle kunder uten å drepe dem med annonser.
Det var stort. Det ville fungere.
Jeg tok umiddelbart kontakt med en nestor i norsk reklamebransje. Han tente på idéen og gav den navnet Beecent. Jeg tok kontakt med en slektning av meg med relevant kompetanse. Han fikk med seg en betrodd venn og ressursperson. Jeg involverte min kones konsulentselskap.
Vi begynte på jobben med å realisere idéen.
Regnearkene viste potensielle inntekter på milliarder av kroner.
Hele denne historien må fortelles en annen gang, men kortversjonen er at prosjektet havnet i grøfta på spektakulært vis. Det havarerte i grådighet blant de involverte og motstand fra en bransje som sitter fast i det gamle og med sjefer som følte seg truet av det nye.
Jeg brukte alle mine krefter på dette i to år før jeg måtte innse at det ikke ville gå.
Hadde jeg vært tjue år yngre, ville jeg snudd meg rundt og angrepet saken fra en annen vinkel, sneket inn den nye løsningen via en uventet kanal, angrepet markedet fra en overraskende posisjon.
Våren 2018, to år etter at idéen dukket opp og bare uker etter at jeg hadde gitt den opp for godt, var jeg i tenkeboksen.
Det var igjen påske og familien hadde vært på besøk hos min gamle far og hans samboer i Tyskland. De andre tok flyet tilbake, jeg kjørte bilen opp igjennom Danmark og Sverige mot Oslo.
Det skjedde noe på den kjøreturen. Igjen.
Den var lang, ti-tolv timer. Jeg suste av gårde på den nokså øde veien oppover mot norskegrensen. Det var kveld, mørkt og omkring null grader. Tankene surret rundt prosjektet, men også rundt meg selv og mine åpenbart manglende evner til å realisere det. Mine manglende ferdigheter i å bygge allianser og få folk til å fungere sammen med meg.
Den samme gamle historien.
Det enslige, smarte, pinnebarnet – og alle de andre, normale, sosiale, enkle.
Et velkjent tema.
Jeg satt i bilen og grublet over meg selv og fremtiden.
Inn i disse tankene kom også noe annet.
Noen uker før turen ned til Tyskland begynte Alma å dukke opp i drømmene mine.
Det hadde hun gjort også tidligere, men ikke ofte og ikke så sterkt.
Denne gangen kom hun igjen og igjen, fire, fem netter på rad.
Hun bare var der.
Hun gjorde ingenting, henvendte seg ikke til meg, hadde ingenting fore.
Men hun viste seg.
Det var en sorg der. Hun var svak og fjern, men tydelig.
Jeg hadde resignert og var åpen for det neste.
Jeg lyttet innover.
Det sa ikke pang.
Det skjedde ikke umiddelbart, men noe i meg vendte.
Jeg hadde ingen forestilling om at det skjedde, men det skjedde.
Dette var ytterligere et vendepunkt.
