Denne boken har et ekstremt ambisiøst mål: å forstå hva verden og mennesker ER og hvordan hele «systemet» virker. Hvordan kan man finne ut av noe slikt?
For å oppdage nye ting – om seg selv, verden eller hva som helst – må man endre perspektivet, se fra en ny vinkel, en ny posisjon.
Det er enkelt dersom man står i et rom og titter på en ting. Da er det bare å gå rundt tingen og se den fra alle kanter, ta prøver og undersøke den vitenskaplig med alle midler. Man kan også zoome ut og prøve å forstå tingen ut ifra omgivelsene og helheten.
Men hvordan skal man gå frem hvis objektet man skal undersøke er deg selv? Din egen eksistens? Hvordan skal man kunne finne ut hvem og hva du selv er ved å betrakte deg selv fra inni deg selv? Og verden ... hvordan kan man forstå hva den er som helhet, når vi er inni også den?
Einstein sa at fisken trolig er den siste til å oppdage havet.
Vi må på en eller annen måte klare å se oss selv (fisken) og universet vi lever i (havet) «utenfra», fra et sted som er noe annet enn deg og meg og universet.
Dessuten har vi en annen utfordring: Hvordan skal vi tørre å stille spørsmål om vår egen og verdens eksistens og sanne natur? Hvem våger noe slikt når du personlig, din opplevelse av deg selv, er del av denne naturen? Er det ikke da farlig? Risikerer vi ikke å rote til livet vårt og i verste fall miste oss selv?
Er ikke tilværelsen strevsom nok, om vi ikke i tillegg skal begynne å tvile på selve fundamentet vi står på? Hvorfor gjøre noe slikt i det hele tatt?
De fleste vil ikke nærme seg slike spørsmål. Ikke på ordentlig. Frykten stopper oss. Frykten for å bli «gal». Frykten for å miste de rundt oss når de ser at vi ikke lenger er som før. De færreste normale mennesker vil utsette seg selv eller andre for noe slikt frivillig.
Så er det noen av oss som må, er nødt, regelrett tvinges inn i dette landskapet. Omstendighetene i livet har plassert oss på utsiden av både oss selv og verden.
Vi har ofte traumer, for små eller for store evner, eller en annen form for annerledeshet som gjør at vi ikke tror på hverken oss selv eller omgivelsene våre – fordi vi ikke lykkes i å være som flertallet.
De «normale» går i flokk, vi går alene. Vi observerer. Vi ser noe annet enn det folk flest ser.
Jeg er et slikt menneske som ikke hører hjemme i flokken. Perspektivet mitt er annerledes og har vært det hele livet. Det har blitt til en teori – om hva mennesker og verden er og hvordan det hele fungerer. Intet mindre.
Det høres vilt usannsynlig og hovmodig ut, ikke sant? Les boken og døm siden.
Dette første kapitlet forteller om hvordan jeg ble som jeg er, om barndomstraumet som er årsaken til innsiktene og hvordan det arter seg. Når du forstår dette, kan du gradvis også forstå de filosofiske og vitenskapelige tingene som kommer senere – fordi du kjenner perspektivet hvorfra innsiktene kommer.
Du skal få lese litt om meg, men det handler egentlig om deg. Gjennom å fortelle om min spesielle posisjon, vil du kanskje også oppdage din egen; at du er den du er av en grunn. At du tenker slik du gjør om verden og universet og samfunnet – av en grunn.
Du kan hevde at alt du vet og alt du gjør er godt begrunnet i rasjonale, fakta, fornuft, vitenskapelig kunnskap osv. Du sier at virkeligheten din er «sann», du ser ting slik de faktisk er, sier du. Alle andre ser det jo også slik, sier du.
Du er en fisk i et akvarium.
Poenget med denne boken er å åpne perspektivet ditt så mye at du «finner deg selv» og oppdager den egentlige sammenhengen mellom deg og universet. Den er motsatt av det du tror. Bokstavelig talt.
For en reise du nå skal ut på!
Men vi må begynne et sted, og for at du skal forstå dette perspektivet mitt, altså måten jeg betrakter verden og mennesker på, må jeg først forklare det, naturlig nok. Deretter skal du få vite hva jeg har sett – fra min posisjon på utsiden av menneskene og den verden du tror på, men ikke jeg.
Alle reiser starter med et første steg. La oss ta det, nå!
I alle mine seksti år har jeg hatt problemer med relasjoner til andre mennesker. Jeg både trekker folk til meg og skyver dem fra meg, samtidig.
Det har vært og er svært krevende.
Denne selvmotsigende dynamikken kjenner jeg ut og inn, jeg har bare ikke skjønt hvorfor det er slik.
Etter mange år dukket det opp en forklaring som fikk brikkene til å falle på plass. Det skjedde 22. november 2021, altså for bare noen måneder siden når dette skrives.
Min yngste datter sendte meg et videoklipp som åpnet øynene mine.
Jeg lærte at jeg har en psykisk skade.
Innsiktene i denne boken kommer fra denne skaden, som inntraff før jeg selv var blitt bevisst, altså i tiden frem til jeg var ca. tre år gammel.
Jeg ble ikke helt som andre mennesker på grunn av det som skjedde den gangen, men det var det ingen som forstod, meg selv inklusive.
I løpet av høsten 2021 ble jeg gradvis oppmerksom på at jeg i barndommen hadde to «tilknytningsbrudd», eller «attachment disruptions», som det heter i psykologien.
Hun som skulle bli min mamma, hadde såvidt ikke gode nok karakterer til å komme inn på medisinstudiet i Oslo, så hun valgte å reise til Kiel nord i Tyskland for å studere der, bare 21 år gammel. Vi er helt på slutten av 1950-tallet.
På studiet traff hun min far. De giftet seg, bestemte seg for å avslutte medisinen og reise til Oslo for å etablere en familie der. Man må huske at Andre verdenskrig var bare femten år unna og forholdene i Tyskland var vanskelige. Etter kort tid var jeg på vei.
Vanskelig ble det også i Oslo.
De to nybakte foreldrene passet overhodet ikke sammen.
Min mor innså raskt at hun kom til å bli alene med meg og trengte en mulighet til å livnære seg selv og barnet. Følgelig reiste hun til Nesna i Nordland i begynnelsen av oktober 1961 for å ta en toårig lærerutdanning. Det var det nærmeste stedet hvor det var tilgjengelig studieplass så sent på høsten.
Da jeg var tre måneder gammel, reiste altså min mor ifra meg.
I mellomtiden ble jeg plassert hos min mormor, som var enke, på Bislett i Oslo. Min far var også i nærheten i starten, travelt opptatt med jobb og med å bygge et lite hus til familien på Nesodden. Han bodde på en hybel for seg selv.
Min primære relasjon de tre første månedene var altså med min mamma, som for barn flest. Men mindre enn tre måneder etter at jeg ble født i juni 1961, ble hun «tatt fra meg» da hun reiste nordover.
Dette var et relasjonsbrudd.
Etter to år kom min mamma tilbake, ferdigutdannet som lærer. Hun fikk sin første jobb i Askim, en times kjøring fra Oslo. Dermed skjer det andre relasjonsbruddet.
Denne gangen forsvant min mormor. Som toåring mistet jeg min primære omsorgsperson enda en gang.
Det kan sammenlignes med å bli adoptert bort to ganger på rad, allerede før barnet har oppdaget seg selv.
Attpåtil hadde vi ingen slekt eller venner i Askim. Min mor måtte jobbe, det fantes ikke tilbud om barnehage, så jeg ble overlatt hele dagen til en ung mor som bodde over gangen og selv hadde et lite barn.
De som skulle passe på meg i mitt unge liv, kom og gikk kontinuerlig.
Man kan si at situasjonen igjen ble normal da jeg var tilbake hos min mamma etter to år. Dette er historien familien har fortalt seg selv i ettertid; det var en turbulent periode i starten, men den ble normalisert.
Skulle ikke det være greit?
Nei.
Denne vekslingen mellom omsorgspersoner resulterte i en skade. Det barnet lærte, ubevisst, var at mamma kan forsvinne. Lærdommen ble forsterket da også mormor forsvant på samme måten. At min mamma ikke kunne stoles på, ble ytterligere forsterket ved at hun var fraværende halve dagen og jeg ble overlevert til en ny ukjent.
Og det var ingen andre der for meg.
Jeg var liten. Jeg hadde ikke evne til å forstå hva som foregikk. Jeg lærte ting om menneskene rundt meg på en direkte måte. Viktige mennesker bare forsvant. Jeg kunne ikke stole på noen av dem.
Jeg måtte klare meg på egenhånd, og dette lærte jeg før jeg lærte om «meg».
På toppen av dette kommer at det jo ble skilsmisse og min far reiste tilbake til Tyskland. I den grad han var en omsorgsperson for meg i starten, forsvant han også.
Da jeg ble tre år, flyttet min mor og jeg til Lyngseidet i Nord-Troms, et sted med sju hundre innbyggere hvor vi heller ikke hadde noen familie. Alt var igjen nytt.
Denne gangen ble jeg, utrygg som jeg må ha vært, sendt i «lekepark», altså et uteområde med en gammel lagerbygning hvor vi kunne gjenvinne varmen og få i oss mat. Der var et tjuetalls unger overlatt til en enslig kvinne som hadde sitt svare strev med å påse at ungene ikke gikk i bekken eller myra nedenfor.
En dag oppdaget man at det også var kloakk i bekken slik at en del av oss ble syke og ungene måtte holdes unna området.
Jeg husker jeg tenkte at dette var ikke noe problem for meg, for jeg var jo aldri sammen med flokken som utforsket området. Jeg forstod allerede – som treåring – at jeg var en einstøing, på utsiden av fellesskapet.
En annen dag kom det tre-fire helikoptre fra forsvaret på sin årlige tur for å skyte ned overhenget av snø fra det ekstremt rasfarlige Pollfjellet ikke langt unna. De landet utenfor barnehagen og alle løp ut for å se.
Jeg, derimot, satt vettskremt i fanget til tanten.
Blikket hennes ser jeg fortsatt for meg. Hun var en voksen, klok dame og hun holdt fast rundt meg mens hun studerte med undring denne ungen som utvilsomt hadde et problem. Det er undringen hennes jeg husker.
Det jeg lærte i disse tidlige årene, var at folk og omgivelser bare forsvinner og ikke er til å stole på, selv ikke, eller i særdeleshet de nærmeste.
Jeg måtte forklare forsvinningene ut ifra meg selv, for noe annet var jeg ikke bevisst. Det jeg lærte, dannet fundamentet i min personlighet. Folk og omgivelser kan man ikke stole på.
Jeg har bare meg.
Det ble internalisert, automatisert.
Jeg reagerer på en, for meg smertefull, måte på alle interaksjoner med mennesker, ufrivillig, automatisk og uten å ane hvorfor. Det er frustrerende, for å si det mildt.
Så hva skjer videre med et barn som er slik?
Jo, barnet klarer seg tilsynelatende bra på egenhånd.
Det utvikler sine egne strategier for trygghet. Men det kan ikke hvile i armene til de voksne. Det tør ikke binde seg emosjonelt, for dersom den voksne forsvinner, gjør det for vondt.
Så følelsene undertrykkes.
I stedet økes årvåkenheten tilsvarende. Når ingen andre garanterer for sikkerhet, må barnet selv ta inn verden og finne ut av den. Barnet må selv være på vakt. Alt observeres og studeres. Blikk, hørsel, anelser, stemninger, farer.
Alt fanges opp og analyseres.
Parallelt med økt varhet – hypersensitivitet, utvikles det altså også en overdreven evne til å analysere og se sammenhenger – for å sikre seg selv, siden ingen andre gjør det.
Jeg har opplevd å være alene i verden trygghetsmessig og jeg har kompensert ved å utvikle både sterk vaktsomhet, dyp intuisjon – og betydelige analytiske ferdigheter.
Jeg har kompensert for manglende emosjonell trygghet og har skapt min egen ved å ta inn hele verden på en intens, alltid våken måte.
Også det intuitive ble sterkt utviklet, for det ytre måtte holdes samlet med det indre og jeg tillot ikke å bruke følelsene som rettesnor, slik de fleste gjør for å finne ut om noe er «riktig for meg».
Akkurat denne kombinasjonen av hendelser er det ganske få i Norge som har opplevd. Det finnes massevis av folk som har tilknytningsskader, men nesten alltid på andre måter.
Mitt tilfelle er i realiteten sjeldent.
Det som ligner mest, som sagt, er adopsjon. Jeg har på en måte blitt adoptert bort to ganger og i tillegg skiftet bomiljø en rekke ganger, for vi flyttet også til Oslo i to år da jeg var seks-sju og deretter til Korgen i ett, og så tilbake til Lyngseidet – alt før jeg var blitt ni år.
Slik var de første årene mine.
Det er mye å si om dette, men det viktige nå for meg, er at skaden blir anerkjent og forstått. Det tok meg seksti år å forstå selv at denne uheldige starten på livet har dominert mitt utsyn mot verden fullstendig helt frem til nå.
Min yngste datter sendte meg altså i november 2021 et videoklipp med en psykolog i Seattle som analyserer en samtale mellom et kommende ektepar. De har problemer.
Mannen fremstår som en notorisk løgner på en underlig banal måte, for de fleste av løgnene hans er åpenbare for alle. Han klarer ikke la være å lyve. Han reagerer på automatikk ut ifra en indre forestilling, en ubevisst skade.
Psykologen antar at mannen er adoptert. Skaden mener han må skyldes attachment disruption, altså at han kompenserer ubevisst for manglende trygghet.
Så mannen velger å lyve. Det er hans strategi. Spesielt lur er han ikke, men han kan ikke la være, for det var slik han «sikret seg» da han var liten.
Psykologen i Seattle, Dr. Kirk Honda, traff spikeren. Han bruker sterke ord om hendelsen i barndommen til mannen, kaller den altså for «massive attachment disruption» og viser hvilken automatikk dette skaper i et barn.
Jeg har ikke for vane å lyve, men jeg kjenner meg igjen, i hele meg. Han har rett.
Diagnosen er klar: Kompleks posttraumatisk stresslidelse, CPTSD.
Her er videoklippet: «
Married at First Sight #27 - Therapist Reacts».
Det sentrale strekket starter rundt 10'40, men det er lurt å se fra begynnelsen av.
Dette er et lite utdrag av det psykologen sier:
Når du er ti år gammel og får en tilknytningsskade, er det trist, det gjør vondt og kan vare lenge. Men når du får en tilknytningsskade i en alder av ett eller to år, forandrer dette deg nevrologisk – fordi du lærer på en svært reell måte at mennesker kan man ikke stole på.
Uansett hvor mye du prøver å overbevise deg selv om at folk er trygge, tror ikke kroppen din at det er sant. Innerst inne, i dypet av personligheten din mangler du tillit til menneskene rundt deg. De kan forlate deg, skade deg eller ser på deg som verdiløs, for det er en annen ting barn konkludere med på tragisk vis; at du ikke har noen verdi og ikke er verdig å bli elsket.
En annen ting som skjer, er at barnet trekker seg bort fra andre, selv om det bak forsvarsverket har et stort behov for nær kontakt. Når du trekker deg unna folk kontinuerlig fra du er ett til du er atten, utvikler du ikke en følelse for andre i hjertet ditt. Du sliter med å forstå andre mennesker og du klarer ikke å føle for dem.
Dersom du er blank i forhold til andre mennesker, kan du likevel bli et helt fint barn, men du er ikke i virkelig samspill med andre. Det er faktisk ingenting i manualene for psykiske lidelser som beskriver dette. Når du lærer at du må trekke deg unna, og dette innprentes nevrologisk i deg før du blir selvbevisst, så er du ikke selv klart over det, men du har ikke empati for andre. Du et fullt i stand til å ha empati, men du trekker deg unna fordi folk er utrygge.
Dette var altså første gangen jeg fikk en forklaring på noe jeg alltid har visst, at jeg er skjevt og ekstremt utviklet – med store negative konsekvenser, og også med mye indre smerte.
Dette er altså min skade, slik alle andre jeg kjenner har sine skader.
Jeg har trodd at jeg selv var ansvarlig for alle min tanker og all min adferd, nå er jeg plutselig blitt «forklarbar» og det oppleves som en lettelse, en innlemmelse i det menneskelige.
Hva har konsekvensene vært inntil nå?
La meg få gi noen eksempler.
Jeg er alltid utenfor.
Når man undertrykker følelsene, lever man ikke helt. Jeg kan nesten ikke huske at jeg noen gang har turt å slippe meg løs, være uforbeholdent glad, ekte sorgfull, gå opp i kjærligheten.
Jeg tør ikke slippe kontrollen, for jeg vet at ingen holder meg, aldri. Jeg stoler ikke på noen, for ingen er til å stole på.
Akkurat dette har jeg fått bekreftet gang på gang, for jeg observerer og analyserer andre mennesker mer intenst enn de fleste, for å sikre meg. Da ser man raskt at vi alle først og fremst ivaretar egne interesser.
Alle vet at alle er slik – egentlig. Forskjellen er at jeg ser denne «sannheten» i folk hele tiden. Jo gladere og mer imøtekommende folk er, desto mer blinker varsellampene.
Ingenting i den ytre verdenen kan nå endre det jeg lærte som spedbarn. Jeg ble en vaktsom, intelligent, ufølsom fyr som ikke har tillit til noen, men som samtidig higer etter en kjærlighet og trygghet som aldri er blitt bekreftet.
Det er sørgelig, egentlig.
Skaden fra barndommen har selvsagt påvirket alle mine relasjoner, i vennskap, ekteskap, foreldreskap og arbeidsliv.
Jeg har aldri tilhørt noen grupper. Jo, kanskje litt, for en stund, i det ytre. Men ikke på ordentlig. Jeg har ingen kompiser, pleier ikke vennskapsbånd.
I stedet går jeg fritt mellom grupper av mennesker og ulike miljøer.
Jeg har mye å bidra med, jeg er mer observant enn de fleste og kan gi lange analyser og forklaringer på det meste. Jeg er «nyttig». Jeg bidrar med innsikt og planer. Plan B, C, D ... Alltid er det en sikringsmekanisme i beredskap.
Jeg holder det jeg lover, fordi jeg vet at jeg kan levere. Jeg har alltid ivaretatt all trygghet i eget liv, så å bidra for andre faller lett. Vel, nå overdriver jeg en smule, men det er for å klargjøre.
Med slike egenskaper får jeg innpass og tillit. Jeg får oppgaver.
Fordi jeg var kvikk og lærevillig, ble jeg selvsagt valgt av læreren til å spille hovedrollen i det første bittelille teaterstykket i klassen på barneskolen. Det var smertefullt. Jeg var på utstilling og hadde ingen evne til å håndtere blikkene som falt på meg.
Jeg ble valgt som uavhengig politisk representant for gymnaset mitt til årsmøtet i NGU, gymnasiastenes landsorganisasjon. Igjen var det fordi jeg ble betraktet som skarp, smart, logisk, ikke ute etter å fremme noen bestemt gruppes interesser.
Det var egentlig uhørt. Man pleier ikke å velge folk bare på «flinkhet», det handlet tross alt om politikk og interesser.
Dette var to små, tilfeldige eksempler.
Jeg har initiert alt mulig.
Jeg har bidratt sentralt overalt hvor det kreves nytenking eller når situasjonen er kompleks.
Jeg er en evig gründer med mange «suksesser», relativt sett. Jeg er sentral i starten. I den kreative fasen. Når noe fremdeles er ukjent, utrygt, for akkurat det kan jeg.
Så rakner det.
Så kommer relasjonene, samarbeidet, utviklingen videre. På jobben, i prosjektet, med de potensielle vennene. Jeg trekker meg. Jeg stoler ikke på at det vil vare. Jeg vet ingenting om trygge relasjoner. Har aldri lært om følelser fordi det har vært farlig.
Jeg har et handicap når det gjelder alt mellommenneskelig.
Jeg trekker meg unna. Jeg betrakter det hele utenfra, observerer og analyserer det menneskelige, men deltar ikke. Jeg er to steder samtidig. Effektivt, tydelig, konstruktivt til stede – men samtidig; unnvikende, betraktende, ufølsom, analyserende på avstand.
Jeg er den folk ser foran seg, men samtidig i en metaposisjon, utenfor.
Ingenting skremmer folk mer.
Mennesker som er noe annet enn det de utgir seg for, er som Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Klovnens maske og det skumle bakenfor. Mat for skrekk.
Folk er utrolig følsomme for annerledeshet. Selvfølgelig, for det er slik vi avverger farer og inngår allianser. Vi kjenner på oss når noe ikke stemmer. Det er en intuitiv reaksjon og den forblir som regel ukommentert. Når noe kjennes utrygt, går man ikke imot det, man trekker seg unna.
Slik opplever jeg det med andre mennesker; først intens kreativitet, oppdagelser, utvikling, nytte, håp om en god relasjon – og så en gryende usikkerhet, manglende bånd, distanse.
Til slutt trekker jeg meg helt ut.
Herregud så mange ting jeg har avsluttet i livet mitt!
Mennesker og miljøer jeg har mistet. Fordi jeg ikke kan. Fordi jeg rives i fillebiter av behovet for nærhet, entusiasme, å gå helt inn i noe – og dette evige, automatiske behovet for å sikre meg mot å bli forlatt, igjen.
Så trekker jeg meg unna, isolerer meg. Profetien min går i oppfyllelse. Jeg blir faktisk etterlatt alene, forlatt igjen – ved eget grep.
På en måte forlater jeg meg selv, motarbeider meg selv, går imot mine egne behov, ødelegger mine egne muligheter, fordi jeg har en relasjonsskade som er umulig å reparere.
Psykologien er nokså klar; skader som dette er livsvarige og i praksis umulig å helbrede, for situasjonen er for kompleks, innvevd i alt, forsterket igjen og igjen.
Jeg går inn i meg selv.
Jeg tilbringer nesten all tid der.
Jeg har sittet i årevis alene på hjemmekontor, syklet i flere timer hver dag – alene, ti tusen kilometer hvert år de siste tolv årene.
Jeg foretrekker å gjøre alt alene, fra å lage middag, handle, skrive rapporter, programmere, feriere .. til å gå på fest. Det er enklest slik. Jeg kan observere og analysere fritt uten å måtte baske med andres ubegripelige behov; «normaliteten». Jeg har gitt den mitt eget navn.
Ensom?
Ja og nei.
Jeg kjenner på et ubeskrivelig, unevnelig, ordløst, formløst savn etter ubetinget kjærlighet. Jeg vet at uansett hva jeg gjør, kan jeg ikke stole på den, selv om den skulle stå rett foran meg. Det gjør vondt.
Ensom? Nei, for det finnes knapt noe menneske som er mer selvgående enn meg. Jeg var alltid alene. Jeg har utviklet mine strategier og de fyller meg fullstendig. Jeg er ikke redd for dypet i mitt indre. Tvert imot, jeg har vært i dypet hvert minutt i livet og der finner jeg den tryggheten som holder meg gående.
Ensom? Nei, for jeg er også en mester i nysgjerrighet. Ikke fordi jeg er barnslig, men fordi alt jeg tar inn blir gjennomanalysert for å beholde kontrollen, tryggheten.
Ensom? Nei, fordi ensomhet er en følelse og følelser slipper jeg ikke til.
Men, det var denne kjærligheten. Behovet for samhørighet. Desperasjonen i å være en fremmed blant menneskene. Det trumfer alt, lar seg ikke fortrenge eller analysere bort.
Smerten er der og den er utålelig i lengden.
I april 2018 klarte jeg ikke mer.
Jeg maktet ikke lenger å gå rundt som to personer i en.
Jeg stoppet opp, brøt sammen, var ute av stand til å gjøre noe som helst. Jeg druknet i en sorg, en melankoli. Alt ytre ble uvesentlig, usant, nytteløst.
Jeg kunne ikke lenger holde problemet mitt unna, samtidig som jeg forstod svært lite av hva det handlet om. Mitt egentlige jeg, sjelen min bak det skadete selvet, tok over. Egoet, fasaden, gav opp, resignerte.
Så skjedde det noe underlig.
Eller egentlig ikke, for det er velkjent at når man forlater egoet, rollen man prøver å holde fast ved, kommer det bakenfor frem.
Veien til innsikt, oppvåkning, går gjennom smerten – gjennom å transcendere smerten, pleier man gjerne å si. Dukke ned i den, vil være mine ord. Gå inn i den, kjenne på den, bade i den, slippe taket og falle.
Jeg falt, for jeg hadde ingen alternativer.
Jeg gjenoppdaget for alvor intuisjonen min.
Jeg oppdaget et høyere bevissthetsnivå.
Jeg oppdaget meg selv, på en ny måte – for jeg var ekspert på meg selv allerede, mer enn de fleste. Men hittil var jeg også blind i forsøket på å holde et dysfunksjonelt ego gående.
Kortversjonen er at jeg begynte å «vite» mer enn noen gang.
Jeg har alltid «visst» noe om det bakenfor og ovenfor, fordi jeg alltid var så årvåken, av nødvendighet.
Resultatet av at jeg falt sammen i 2018 ble en skilsmisse, etter tretti års ekteskap. Jeg har forlatt det meste av det jeg drev med tidligere. Jeg dukket i stedet ned i filosofien, psykologien og vitenskapen, intuisjonen, religionene, innsiktene fra mennesker i tidligere tider og andre steder, fenomener i randsonen av det «rasjonelle».
Jeg har alltid tatt inn disse tingene.
Jeg har søkt og jeg har funnet. Innsikten som har tatt bolig i meg, er oppsiktsvekkende, det må det være lov til å si.
Jo, det er min innsikt, min oppvåkning, min skade. Men ingenting av dette er privat, for jeg er et menneske som alle andre. Det er de samme mekanismene som gjelder for oss alle. Sann kunnskap er sann for alle.
Hører jeg at du er skeptisk? Tenker du at dette er noe innbilt tøv?
Hvor er fakta, dokumentasjonen, vitenskapen?
Ta det rolig.
Også jeg er en tviler, en skeptiker, en analytiker, en rasjonalist som krever logiske slutninger, sunn fornuft, etterprøvbare eksperimenter, strenge tolkninger osv.
Det ene utelukker ikke det andre.
Såpass har jeg oppdaget underveis, at vitenskapen ikke har svar på alt.
Det finnes huller i kunnskapen vår, for eksempel om livets og universets opprinnelse.
Det finnes også enorme gap vi står spørrende overfor, for eksempel utfordringen med å forklare alt abstrakt og subjektivt – altså slikt som er knyttet først og fremst til bevisstheten og tenkingen vår.
