Jeg har nevnt Egoet mange ganger allerede, men bare i forbifarten. Nå skal Egoet få spille hovedrollen en liten stund, for det er nettopp det Egoet er, en hovedrolle som spilles for en stund.

Ditt egentlige jeg er noe annet enn Egoet.

Fysikalisme
La oss si at du fortsatt tror at verden er lagd av materie, stoff, atomer og partikler, altså fysiske ting. De aller fleste gjør det, trolig du også, i det minste inntil du leste denne boken.

I en materialistisk verden er du en haug med trilliarder på trilliarder av bittesmå «ting» som henger sammen i en uhyre komplekse klump, som er ... deg. Kroppen din, hjernen, hele greia.

På et eller annet mystisk vis oppstår det bevissthet fra dette, og den bevisstheten samler seg – også på ubegripelig vis – i en integrert opplevelse av å være deg.

Men du er ikke denne opplevelsen, du er jo disse trilliardene av bittesmå ting som er koblet sammen til større ting!

Tingene er «virkeligheten» i ditt materielle verdensbilde.

Opplevelsen din av alt dette blodet, slimet, knoklene, hjernecellene osv. er noe «mer», noe metafysisk, altså noe høyere enn det fysiske, noe emergent. Dette er slik ordet emergent blir brukt blant materialister, motsatt av slik jeg bruker det.

De som mener at verden er materiell, er dermed de største mystikerne av oss alle, for de tror bestemt på noe metafysisk som de attpåtil ikke klarer å forklare, for de har ingenting å si om overgangen mellom materie og bevissthet.

Egoet, i dette verdensbildet, er dermed noe annet og mer enn gørr, knokler og kjemiske signaler i hjernen. Det er en opplevelse, en illusjon som oppstår fra materien, men ikke er materien.

Idealistisk emergens
Ta nå mitt verdensbilde i stedet, det jeg kaller «idealistisk emergens».

Også da er Egoet en opplevelse. Vi kommer ikke bort fra akkurat det, for du opplever jo å være deg, og denne opplevelsen inkluderer armer og bein, slim og hjerneceller. Opplevelsen er det eneste du har.

Men vi har ikke noe problem med å forklare hvor opplevelsen kommer fra, for alt – i hele universet – er opplevelser. Det er opplevelser av noe materielt (gørr ... la meg ikke gjenta det), men også opplevelser av moro og mas, matematikk og moral.

Det elegante er at vi nå kan forklare materie i relasjon til bevissthet, men også subjektive følelser og opplevelser, pluss i tillegg alt abstrakt, altså rene idéer (1+1=2) – på samme måten.

!

Jeg må sette inn et lite utropstegn her, for dette mener jeg er sensasjonelt.

Vi samler på indisier, ikke sant?

I et idealistisk verdensbilde er ditt Ego kun en opplevelse i en verden hvor alt er opplevelser – opplevelser av noe som i essens er abstrakt, det vi kaller idéer. Derav begrepet idealisme.

Alt i hele universet, enten det fremstår som materielt, subjektivt eller abstrakt – tilhører denne ene, samme kategorien, som man sier innen filosofien.

Denne «kategorien» har jeg allerede gitt et navn, nemlig kunnskap.

Verden, og også opplevelsen av Egoet ditt, har sin opprinnelse i kunnskap. Kunnskap er dermed vårt kjøtt, slim ... våre atomer og kjernepartikler. De er alle opplevelser av ... informasjon, kunne jeg også sagt.

Og hvem er det som har denne kunnskapen og informasjonen?

Jo, den som opplever – erfarer – Erfareren.

Og hvordan oppstod informasjonen?

Jo, ved at Erfareren først fikk en idé om noe som ble tolket som en ... prikk! Og en til! Og enda en! Gøy! Næmmen, hva er det der? Aner ikke. Jeg kaller det for avstand. Hvorfor oppstod egentlig den? Jeg blir utrygg, jeg må ha et svar. Jeg innbiller meg noe nytt, min forklaring, jeg kaller det for tid! Gøy! Jeg kan kjenne tid! Spennende, jeg vil ha mer! Hva er det der!? En klump?

Og slik holder det på til det ikke er noe mer å oppleve.

Dette kunne vært et referat fra dine egne primitive tanker. Erfareren er like primitiv. Nøyaktig like primitiv, faktisk, for du og Erfareren er identiske.

Erfarerens tanke er selve Tanken.

Jeg fant deg/meg/oss til slutt.

Du og jeg og alt og alle i hele universet til alle tider har og er den samme Tanken, vi tenker bare forskjellig innhold, forskjellige forestillinger, forskjellige opplevelser, forskjellige liv, forskjellige eksistenser av alle grader.

Egoet er din opplevelse av deg selv akkurat nå, akkurat her, men du er ikke opplevelsen din.

Du er den som har opplevelsen, nemlig Erfareren.

Du er en mikrobitteliten opplevelse i en kosmisk myriade av opplevelser, og den som «sitter der» og koser seg med alt dette, er Erfareren. Den unevnelige. Deg, i essens.

Klarer jeg selv å ta dette inn? Forstå det jeg nettopp sa? Kjenne på meg at det er slik det er?

Nei, jeg gjør fortsatt ikke det. Ikke fullt. Ikke oppleve som qualia. Det er rett og slett ikke mulig fra vårt begrensede, dissosierte perspektiv.

Men jeg opplever at jeg er så nær, så nær. Jeg opplever glimt, øyeblikk.

Og jeg vet at dette er korrekt.

Den abstrakte innsikten er tatt imot, sett, forstått, og kan ikke glemmes.

Men jeg er bare en skarve journalist som vandrer rundt på en paradisisk, mishandlet planet. Jeg ser det som er foran øynene mine og lar meg blende, lure, overbevise. Det jeg ser, har jeg selv skapt i hodet mitt. Forestillingen om hodet er også skapt, av Erfareren. Jeg bare opplever den.

Det hender at jeg snur meg rundt og ser den andre veien, og da ser jeg alt dette jeg forteller om. Hold ut til neste mellomtittel, så skal jeg forklare litt nærmere.

Så hva driver dette Egoet med?

Det går altså rundt og tror det er deg.

Du opplever at du er et menneske. Denne opplevelsen er blitt til gjennom dissosiasjon, altså at ditt autentiske ikke-Ego, den du egentlig er, gikk dypt inn i en forestilling i den kollektive, mentale virkeligheten – opplevelsen av Mønsteret – i så stor grad at du tror du er dette mennesket.

Du er altså i permanent flow hele livet ditt. Du opplever intenst å være deg, samtidig som verden driver med sitt rundt deg – og du, som oftest, bare opplever det litt sløvt.

Du kan selvfølgelig oppdage en katt på veien og velge å klappe den lenge og grundig, slik at den tar hele ditt fokus. Men stort sett er du mer opptatt av å pleie deg selv og sørge for at du har det du trenger, fra ditt perspektiv inni deg selv.

Vi lever alle i en intenst privat, indre verden, samtidig som den ytre, kollektive verdenen også er der.

Vi forstår ikke hvor ulike våre private perspektiver er, hvor forskjellige liv vi lever – fordi vi alle er fullstendig oppslukt i våre egne private forestillinger, som ikke er sanne!

Våre private forestillinger er ikke sanne, for de er ikke i samsvar med kunnskapen i det kollektive.

«Du spinnst!», sier man på tysk, når du oppdager at personen ved siden av deg setter i gang med sine egne fantasier.

La meg si det enkelt, vi alle spinner, spinner, spinner vår egen indre vev av forestillinger. Den ene tråden binder seg til den andre, danner mønstre, logikk, forklaringer. Vi har minner, historier, planer og idéer om oss selv. Vi tolker alt i lys av vårt eget, hele tiden, nesten.

Bare når vi glemmer oss selv, er vi vårt autentiske selv, vårt egentlige selv.

Egoet holder oss i fokus fremover i en kontinuerlig forestilling om å være noe og gjøre noe. Vi er egentlig ingenting av det vi tror vi er. Vi er en flik av denne ene ånden, Erfareren, som tenker og opplever.

Vi bor egentlig et annet sted.

Vi plager oss selv, for vi ser ikke det som er. Problemet med å leve i eget hode er at det er fattig, forvirret, fører ingen steder, holder oss fast, gjør oss blinde for det som faktisk eksisterer her og nå.

Det forvrenger også utsynet til det som er, vi tolker nåtiden i lys av våre private tanker. Vi ser ikke menneskene, mulighetene, skjønnheten. Vi ser en fortsettelse av en fortid som ikke eksisterer lenger. Vi lever ikke, vi nekter oss selv glede og kjærlighet.

Dette er for øvrig problemet med traumer. De står i veien for oss, fungerer som et sykt filter vi legger på alt mulig. Vi tolker alt vi opplever gjennom traumet.

Jeg vet, for jeg har gjort det i seksti år. Nå som jeg ser det det klart, kan jeg slutte med det. Jeg kan riste det bort, la tankene om det vonde fare, forlate dem, snu meg rundt og se – på det som faktisk er, og gå det i møte, ta imot livet.

Dette er oppvåkning.

Hvis ikke fortiden er forbi i mitt sinn, må den virkelige verden unnslippe mine øyne. For faktisk ser jeg ingenting; jeg ser bare det som ikke finnes. Hvordan kan jeg da oppfatte den verden som tilgivelsen tilbyr? Fortiden ble laget for å skjule den, for dette er den verden som bare kan bli sett nå. Den har ingen fortid. For intet annet enn fortiden kan tilgis — og hvis den er tilgitt, er den borte.

A Course in Miracles leksjon 289Alma, igjen. Det er dette hun vet, dette hun gjør. Problemet hennes er trolig at hun er nokså alene om det. Det er ensomt å være slik i en syk verden.

Den virkelige verden inneholder en motvekt mot enhver ulykkelig tanke som gjenspeiles i din verden — en sikker korrigering for de fryktens bilder og stridens lyder som din verden inneholder. Den virkelige verden viser en verden som blir sett på en annen måte, gjennom rolige øyne og med fred i sinnet. Der finnes ikke annet enn ro. Der høres ingen skrik av smerte og sorg, for der gjenfinnes intet annet enn tilgivelse. Og det du ser, er såre godt. Bare gledelige bilder og lyder kan nå det sinn som har tilgitt seg selv.

A Course in Miracles (i forordet til leksjon 291)

« Previous Next »