Jeg har en liten bok som jeg kom over i 1986, og som jeg noen sjeldne ganger har lest bruddstykker av. Det er en helt spesiell bok, ulik alle andre bøker jeg noen gang har lest, en makeløs bok, som det står i forordet til forleggeren.
Den heter «Gjennom lysmuren» og er et autoskrift ført i pennen av Bente Müller, som bor like utenfor Oslo og tilhører generasjonen over meg.
Bente Müller sier at boken ble skrevet gjennom henne, ikke av henne. Hun har ingen utdanning utover artium og beskrev seg selv på det tidspunktet som en «kulturell og vitenskaplige analfabet».
Kort tid etter opplevelsen med Jesus på riksvei 4 i desember 2015, fikk jeg plutselig et behov for å finne frem denne boken og legge den på nattbordet. Der ble den liggende. Det gikk fremdeles to og et halvt år før jeg igjen åpnet og leste den i sin helhet i juni 2018.
Det er utgitt mange «spirituelle diktater», mottatt fra «et eller annet mer opplyst». Jeg har lest noen av dem, men ikke veldig mange, for de fremstår gjerne som ganske tåkete.
Det ligger en grunninnsikt eller en serie mystiske opplevelser i bunnen. Dette kan være interessant og verdifullt nok, men så sporer gjerne forfatteren av og blander inn sine egne ting, sterkt preget av å ikke helt ha forstått hvordan den inspirerte innsikten passer inn i det store bildet.
Årsaken er ganske enkelt at formidleren ikke kjenner det store bildet.
Jeg ender med å legge fra meg slike bøker etter å ha lest kanskje halvparten, og så skumme resten for å få bekreftet at det skeier ut, som vanlig.
Bente Müllers bok er også litt slik, eller det var sånn jeg opplevde den i 1986.
Men.
Det jeg sier er ikke sant.
Jo, det er sant, men hele mitt intuitive antenneanlegg tok inn noe mer og annet. Det var noe i denne boken som brente seg fast i 1986, samtidig som Alma fortsatt var der, eller kort tid etterpå.
Språket er esoterisk, mystisk, blomstrende. I mine ører er det en kvinnelig energi som taler. Formen er lyrisk, dikterisk. Referansene til Bibelen er mange.
Samtidig snakkes det om lys, fotoner, elektroner, lyshastigheten, atomet.
Bente Müller kaller selv boken for et «kosmogram».
Det fører for langt å utbrodere innholdet her. Du må lese den selv, den ligger på Bokhylla.no hvor den er tilgjengelig gratis for norske lesere. Den er også utgitt på engelsk i 2017:
For meg er det to ting som er interessant med denne boken akkurat nå.
For det første sådde den et helt sentralt frø i meg, en idé. Mer om det om et øyeblikk.
For det andre må jeg bare erkjenne at jeg nå forstår hva boken sier. Jeg kan «oversette» den mens jeg leser. Teksten stemmer overens med alt annet jeg har fremsatt i denne, min egen bok.
Det høres arrogant ut, men min forståelse av «det store bildet» har utviklet seg voldsomt de seneste årene. Eller la meg si det som det er, plutselig bare «er» det store bildet der. Det jeg nå skriver om.
Det var der ikke i 1986, men jeg forstod på den tiden intuitivt at det måtte være der. Som alt annet her i verden, må det ha vokst frem i meg i form av bruddstykker og fornemmelser, og så nådd en terskel hvor plutselig hele perspektivet, synsmåten, endret seg.
Det oppstod en emergent nytolkning, en slags fasetransisjon, etter år med normalisering, åpen intuisjon, smerte i form av opplevd mangel og tap, en kokt frosk og et gjennombrudd, et fall, en nødvendig endring av perspektiv – og påfølgende ny innsikt.
Slik kan det skildres, om man bruker den terminologien jeg selv benytter.
Vekst, for å si det samme med fem bokstaver.
Dette illustrerer igjen hvordan en spirituell oppvåkning foregår.
På morgenen den 15. juni 2018, etter å ha brukt deler av natten til å lese «Gjennom lysmuren» på nytt etter trettito år, skrev jeg følgende lille notat til meg selv:
Gjennom lysmuren inneholder i full detalj alt det jeg intuitivt aner – det jeg kjenner så sterkt at jeg må prøve å få sagt med ord. De tingene jeg søker kunnskap om. De problemstillingene som opptar meg dypest. Alvorets kjerne. Relasjonen mellom det materielle og åndelige. Dette som er imellom det andre. Alt er beskrevet i full sannhet i denne bittelille boken.
Greit.
Men hvilken innsikt var det jeg fant?
I hovedsak var det én grunnleggende idé som tok bolig i meg. I Bentes bok, på side 49, står det:
Lysmuren er
høyeste bevegelseshastighet
for energi
i materiell form
altså den grense
lys ikke kan bryte
For Tanken
gjelder ingen hastighetsgrense
Tanken kan ernære seg
på sin egen vekst
Dens bevegelse er energi-skapende!
Ved opptak av friksjonsenergi
fra den motstand den gjennomtrenger
kan Tanken ved kontinuerlig bevegelse
øke sin kraft og hastighet
til Uendelig!
Uendelig hastighet
er Tankens Ur-hastighet
altså den hastighet
som hensetter Tanken i Ur-tilstand
Men – så langt
er menneske-tanken ennå ikke kommet
Den er ennå ikke blitt klar over
at den eksisterer
Den er bevisstløs,
ufødt
og udøpt
Den er kort og godt
materiens viljeløse slave
...
For å bli fri
og vinne naturlig styrke,
må Tanken oppdage seg selv.
Den setningen som ble sittende fast i meg i 1986, var en forkortet variant av det som står over:
«Ennå har ikke tanken oppdaget seg selv.»
Kan du forestille deg å gå rundt i over tretti år og gruble på dette ene spørsmålet?
«Hva er tanke?»
Den samme dagen som jeg leste boken på nytt fra perm til perm i 2018, skrev jeg ned ytterligere en setning i forlengelse av den første. Jeg rablet den ned med sort kulepenn på en liten lapp som har ligget på nattbordet mitt de siste fire årene:
Alt du tenker er gyldig», skrev jeg.
Dette har vært mantraet for boken du nå leser.
Jeg nevner det, fordi dette viser den lange veien frem til det jeg nå holder for selvinnlysende; at idealismen er korrekt som filosofisk retning, at verden er tanke.
Men da arbeidet med boken begynte, var jeg altså fortsatt usikker.
Jeg tok derfor mål av meg å undersøke om det lar seg «bevise». Et minstekrav må da være at alt som eksisterer i verden, må kunne forklares ut ifra dette premisset, dette aksiomet:
«Alt er ett og dette ene er ... bevissthet», har det blitt til, for jeg oppdaget raskt at tanken er inni bevisstheten og at de to ikke er det samme. Man kan oppleve ting uten å tenke.
Resultatet av denne «bevisførselen» er det som nå foreligger i form av denne boken.
La meg legge til at de to første årene skummet jeg igjennom et halvt tusen vitenskapelige artikler hver eneste dag på leting etter kunnskap og innsikter. Jeg la inn drøyt femti vitenskapelig tidsskrifter i Feedly, som er en app du kan bruke til å overvåke kilder.
Jeg leste meg opp på siste nytt innen kvante-, partikkel- og astrofysikk – og andre relevante vitenskapsgrener. Jeg har pløyd igjennom mengder med bøker, videoer, alt mulig. Jeg har fulgt to online forelesningsrekker, i partikkelfysikk og metafysikk, ved universitetet i New York. Slikt kan man gjøre fra sin egen stue i våre dager.
Jeg har også vært fysisk innom ulike forelesninger ved universitetet i Oslo, dog uten særlig utbytte, er jeg redd. Universitetene holder seg til det etablerte.
Underveis på de daglige sykkelturene mine har idéer og betraktninger dumpet ned i meg og jeg har stoppet et minutt eller fem og lest dem inn på mobilen. Bare disse klippene finnes det rundt to tusen av.
I sum utgjør kildematerialet minst ti tusen lagrede informasjonsobjekter.
Målet var å kategorisere og systematisere dem, men det har jeg gitt opp. Sant å si har jeg vel til slutt mistet oversikten over kildene mine, og det er en bra ting, for dermed måtte jeg befri meg fra dem, fortelle historien ut ifra meg selv i stedet for å produsere et rigid dokument.
Derfor har boken den personlige formen den har.
