Dersom du fortsatt har vettet i behold og er av den rasjonell typen, ser du at vi ikke er helt ferdig med å forklare hva et menneske er og hvordan vi blir til.
Vitenskapen sier jo at det er hjernen som styrer det hele.
Alt vi opplever, kommer fra hjernen. Selve det å oppleve er et biprodukt av aktiviteten der oppe. Eller en illusjon, eller noe som har hoppet inn i hjernen utenfra, eller virvler inni mikrotubuler, som er små karbonrør man finner overalt inni der.
Sier vitenskapen, men den vet ikke.
Vi måler den elektriske aktiviteten og finner – et visst, men langt fra fullstendig – samsvar mellom tanker, adferd og hjernesignaler. Vi forstår også at vi ikke er i nærheten av å forstå hva som egentlig foregår.
Så la oss se litt på to av kroppens viktigste organer.
Hjertet begynner å slå 22 dager etter unnfangelsen og er det første organet som begynner å fungere (
ref).
Utviklingen av hjernen begynner omtrent en uke senere (uke 4-5) ved at cerebellum, lillehjernen, begynner å ta form. Ved sju uker dannes de første nervecellene i ryggmargen og ved åtte uker begynner den første elektriske aktiviteten i hjernen (
ref).
Dette er fortsatt opplevelser i den universelle ånden. Erfareren forestiller seg at det dannes celler. Cellene former et hjerte.
Hjertet er altså den første litt større forestillingen fosteret gjør seg – og opplever. Det befinner seg «nærmest» den du egentlig er. Ånden din opplever kroppen og omgivelsene gjennom hjertet, på et vis.
Akkurat som tiden fulgte med i alle senere tolkninger og opplevelser, gjør hjertet nå det samme i opplevelsen av den videre utviklingen av individet.
Også for oss ferdig utviklede mennesker spiller hjertet en hovedrolle. Det er motoren i kroppsmaskineriet, men vi pleier også å si at de «ekte» følelsene befinner seg i hjertet. Det oppleves slik.
Når vi ikke får kjærlighet gjør det vondt i hjertet. Når vi skremmes, gjør hjertet et hopp. Når vi er spente, kribler det. Når vi er usikre, kjennes det i hjertet som uro.
De dypeste opplevelsene våre kommer fra hjertet – opplever vi, av denne grunnen er det lett å tro. Dette er kanskje litt søkt, så jeg lar det være opp til deg å vurdere om det er noe i en slik betraktning.
Med hjernen er det tilsvarende, men kompleksiteten er ekstremt mye større.
I et fysikalistisk vitenskapsparadigme hevdes det at verden består av stoff, noe materielt. Hjernen vår, som da også må være materiell, er koblet til sanseorganer som registrerer omgivelsene. Fra dette oppstår det bevissthet – fra den våte og varme hjernemassen som er full av elektriske og kjemiske signaler i et ekstremt omfang.
Sier den tradisjonelle vitenskapen.
Hvordan dette skjer, eller overhodet er mulig, kan ingen forklare.
I vårt idealistiske vitenskapsparadigme er det motsatt. Hjernen er en opplevelse. Vi fantaserer den. Vi forestiller oss elektriske og kjemiske impulser og prøver å forstå, tolke hva de betyr gjennom emergens.
Det er en vill, enormt kompleks og ekstremt rik datastrøm.
Utviklingen av hjernen skal ha begynt for ca 520 millioner år siden, kanskje med noen få glimt.
Det må ha skjedd det samme som skjedde da Erfareren, da universet startet, tolket noen få «prikker» som tid og rom, mange prikker som ansamlinger, ansamlinger som mønstre, mønstre som partikler, partikler som stoff og stoff som objekter.
Inni en primitiv skapning for noen hundre millioner år siden har det – trolig i små steg strukket over utallige generasjoner og lang tid – utviklet seg en hjerne.
«Noe» lignet på en synapse. Synapser ble til «nevroner». Nevroner koblet seg sammen og dannet klynger. Det hele var «levende», bevegelig, og ånden – den dissosierte skapningen – opplevde endringer, signaler.
De ble tolket som elektromagnetiske.
Hvorfor?
Vel, fordi Erfareren allerede kjente til signaler, fotoner, lys – og hadde konseptualisert dem som «elektromagnetisme», som vi snakket om i kapitlet om fysikk.
Har du noen gang undret deg over dette? Det har jeg.
Hva da?
Som nevnt, drev jeg med elektronikk som guttunge. Jeg tenkte mye på strøm og spenning. Det handlet om radiobølger og elektroner i ledninger lagd av metaller.
Vann leder ikke strøm. Klissen hjernemasse heller ikke. Kanskje kan du få tvunget noen milliampere igjennom fra øre til øre ved å utsette skallen din for noen tusen volt.
Men det er ikke det vi ser foregår i hjernen.
Den prosesserer ca. 100 Gbit hvert sekund. Dataene resulterer i opplevelser som er uhyre nyanserte og velstrukturerte. Hjernen har en detaljeringsgrad og kompleksitet som er hinsides vår forståelse.
Og den er elektrokjemisk!
Kjemi transformeres slik at det skapes elektrisk spenning, og omvendt.
Hjernen er en perfekt syntese mellom noe abstrakt – elektromagnetisme – og noe materielt – en våt hjernemasse.
Hvordan vil fysikalismen forklare noe slikt?
I vårt idealistiske verdensbilde handler alt om tolkninger, kunnskap. Da er dette trivielt å forklare, fordi det er nødt til å være slik.
Hjernen er dermed, i vårt idealistiske verdensbilde, en illusjonsgenerator og en opplevelsesmaskin. Den er selv en forestilling som skaper en utvidet, emergent, forestilling om deg og om verden. Slik er det nødt til å være når alt i utgangspunktet er erfaring.
Hjernen fungerer da baklengs, reversert, i forhold til det de fleste tror.
Den projiserer idéer og forestillinger som noe opplevd fysisk. Hjernen gjør tanker til «virkelighet».
Egentlig er det tankene og idéene – kunnskapen – som er virkelige, opprinnelige, mens det projiserte universet er en opplevd forestilling.
Dette er vilt.
Jeg synes det er fullstendig vanvittig, men slik mener jeg at det er.
Velkommen skal du være til denne innsikten.
Den forandrer alt.
Virkelig?