De mentale kompleksitetslovene er mer primære og danner grunnlag for mange av de andre naturlovene vi kjenner. Naturlovene er ofte derivert fra fenomenene som kompleksitetslovene først skapte.Kompleksitetslovene er det de er, de er veldokumenterte. De er skapt gjennom å observere naturen og alle slags fenomener, analysere mønstre og formulere resultatet matematisk.
Det materielle leder til abstrakte lover. Slik er den tradisjonelle forståelsen av hvordan naturlover blir oppdaget i en materiell verden.
I vår idealistiske verden fungerer det motsatt. De abstrakte lovene leder til opplevelsen av materie, som så deretter leder til naturlovene.
De abstrakte, mentale kompleksitetslovene leder faktisk til alt.
Disse magiske, fremmede, historisk sett nye «kaoslovene» er også «naturlover» så gode som noen. Men de er primære i forhold de fysiske naturlovene.
De «emergent høyere», fysiske naturlovene er nemlig noe tenkt og har oppstått gjennom en prosess som er styrt av mentale kaoslover som kom først.
Naturlovene som vi kjenner så godt, og all annen kunnskap om hvordan verden virker, består. I et idealistisk verdensbilde er alt som før. Forskerne kan holde på som de alltid har gjort.
Ingenting må erklæres feil eller ugyldig.
Kort sagt, det eksisterer ingen konflikt mellom et materielt og et idealistisk verdensbilde. Tvert imot, de fungerer identisk.
Men, materialismen støter på The Hard Problem. Bevissthet er utelatt, kan ikke forklares. Hva ting fundamentalt sett er forblir uløst. Det subjektive er et mysterium.
I idealismen er bevissthet og det subjektive alt som eksisterer.
Universet er en mental forestilling, en erfaring, en subjektiv opplevelse.
Det finnes noen mentale lover, kompleksitetslovene, som beskriver hvordan de mentale prosessene fungerer. De kommer før og i tillegg til alt fysisk, og gjenfinnes også i de fysiske lovene.
Men det er fortsatt ingen konflikt mellom de to radikalt ulike verdensbildene.
Derfor er ikke idealisme farlig. Den truer ingen og ingenting. Den tilbyr bare en forklaring på alt det som materialismen, per definisjon, ikke kan forklare.
De to filosofiske grunnsynene utfyller hverandre og henger sammen.
I det
siste kapittelet skal vi se nærmere på hvordan alt dette fungerer i praksis. Hvordan det mentale og materielle samspiller.
Men vi mangler fortsatt den siste brikken i puslespillet vårt. Vi har så langt snakket om det opplevd materielle og det abstrakte.
Men hva med det subjektive, det som opplever universet?
Det er jo i det subjektive, i deg, at de mentale kompleksitetslovene utspiller seg.
Eller er det?
Hva er DU?
