Alt i universet beveger og utvikler seg i forhold til alt annet. Det er et uhyre kompleks samspill som involverer alt fra atomer til galakser.

Se for deg Solen, Jorden og Månen.

De danser sammen.

I 4,5 milliarder år har denne virvlende flørten gått rundt og rundt, dag for dag, måned for måned, år for år (ref).

Varer dansen evig?

Nei. Da den startet, var dagene på Jorden bare fem timer lange. Avstanden til Månen var kun en tjuendedel av det den er i dag (ref). Alt gikk fortere og var nærmere.

Som en ungdomsforelskelse.

Gradvis sank hastigheten og avstandene økte. Solsystemet eldes og til slutt vil det bryte sammen, ca 4,5 milliarder år inn i fremtiden. Solen skrumper inn. Når det skjer, øker temperaturen, fordi kjernen blir tettere og varmere.

Om bare noen hundre millioner år blir det så varmt på Jorden at alt vann og atmosfæren forsvinner (ref). Solsystemet er som alt annet i universet. Det øyeblikket noe er født, starter samtidig dødsprosessen.

Hva er det som driver det hele?

Jo, «ungdommelig» energi.

Alt kommer fra The Big Bang, som skapte en ufattelig sky av energi og partikler som var komprimert i ekstrem grad, fordi verdensrommet på det tidspunktet var bittelite. Når materie presses kraftig sammen, øker temperaturen. Du kan merke det når du presser luft inn i et sykkeldekk. Pumpen blir varm.

I denne ekstremt varme partikkelskyen ble det dannet klumper av materie, fordi det helt fra begynnelsen oppstod ansamlinger i romtiden, og disse ble voldsomt forsterket da universet ekspanderte, som det fortsatt gjør.

Disse ansamlingene av materie var så varme at det oppstod kjernefysiske prosesser, som i en atombombe. Stjerner begynte å lyse og brant til de gikk tom for drivstoff, slik også vår sol vil gå tom.

Rett før de døde, ble noen av dem så tunge, tette og varme at de eksploderte som supernovaer i ekstreme glimt av gammastråling som ble slynget utover i universet (ref).

Et slikt gammaglimt mener man kan ha skapt vårt solsystem.

I området hvor vi befinner oss, var det først bare støv og steiner. Så kommer denne ekstreme impulsen av energi farende gjennom rommet og feier alt med seg på bare tretti sekunder, i gjennomsnitt.

Støvet og steinene virvles opp, sendes inn i sirkler, som når vannet i en fossende elv skaper virvler og roterende bakevjer.

Virvlene i «den kosmiske elven» kan vare en god stund. De ser stabile ut i lang, lang tid. Men så kan det skje noe, kanskje bare en liten, tilsynelatende uviktig hendelse som får ting til å løsne, skifte form og gå i oppløsning.

Kan dette også skje med solsystemet? Kan det rakne, når som helst?

I prinsippet, ja.

Men det skal mye til, for Jorden, Solen og Månen – for eksempel – er store, tunge himmellegemer. Gravitasjonen mellom dem er sterk. Energien som driver dem rundt i dansen er fortsatt til stede i form av treghet (inertia).

Det tar tid å snu et stort skip, heldigvis for oss.

Men gradvis brukes energien i dette systemet opp, blir spredt tynt utover som unyttig varme. Dette i seg selv er relativt enkelt å beregne, omtrent som når sand renner ut av et timeglass.

Newton lærte oss hvordan disse prosessene virker, hvordan krefter og energi virker.

Vi har tenkt som Newton i mange hundre år nå, men det har samtidig resultert i at vi har et ensidig og altfor enkelt syn på hvordan verden fungerer og utvikler seg.

Hvorfor? Hvordan kan jeg si noe slikt? Hva er det vi ikke har tatt innover oss enda?

Det er faktisk ganske enkelt å illustrere, og du fikk det presentert allerede i de to første setningene under denne mellomtittelen.

Dansen.

« Previous Next »