Kvarkene har en masse og farer rundt og rundt inni atomkjernen som slynger innenfor et bittelite område, men samtidig farer de ikke avgårde.

Dette er situasjonen for kvarkene og jeg antar at den må være lik for de uhyre små ansamlingene i det fundamentale romtid-mønsteret.

Vi vet ikke dette, men jeg mener vi må kunne anta at mekanismene og lovene vi observere i større, observerbar skala, også gjelder for ting som er for små til å bli observert.

Dette er en situasjon, noe nytt, som krever en tolkning og en opplevelse.

Det som holder ansamlingene på plass, må være ... hva da?

Erfareren bruker alltid tidligere kunnskap, velger det konseptet den allerede kjenner som ligner mest, akkurat som et gult eple også er et eple. Enten blir det kjente konseptet justert til også å omfatte det nye, eller det må kreeres et nytt konsept.

I dette tilfellet kjenner Erfareren allerede til «bevegelsesenergi» og opplevelsen masse. For å holde kvarkene på plass, trengs det kun en bevegelsesenergi i motsatt retning. Men dette er noe som ikke kan innlemmes i det opprinnelige konseptet «bevegelsesenergi». Da ville konseptet nulle seg selv ut.

Det må derfor skapes et nytt konsept, det vi kaller «den sterke kjernekraften».

Opplevelsen er den samme som opplevelsen av bevegelsesenergi – opplevelsen av kraft som vi alle kjenner fra mange sammenhenger. Denne kraften bidrar også til opplevelsen av masse gjennom E=mc2 (eller egentlig m=E/c2).

Okey, jeg gir meg der med akkurat dette. Jeg kan ikke nok fysikk og vi mangler empiriske data for å kunne anta noe som helst med et snev av sikkerhet. Disse kreftene må ha oppstått lenge, lenge før kvarkene.

« Previous Next »