Tid og avstand danner forestillingen om «bevegelse».

Erfareren kjenner nå konseptene «tid» og «avstand» og de to er bundet sammen i et lineært årsaksforhold siden tid er en emergent tolkning av avstand.

Tid og avstand må nå betraktes samlet. Det er slik Erfareren fungerer.

Tid og avstand samlet danner noe nytt og ukjent. Tid skaper en endring av avstand. Avstander er forårsaket av ulik tid. Sammen danner de noe tredje.

Alltid når to ting forenes, oppstår noe tredje som er summen av de to.

Dette tredje er fremkommet fra de to første, er emergent.

Dette er selve definisjonen på emergens, i hvert fall vår definisjon.

Noe tredje?

Hva er den høyere, emergente tolkningen av «avstand-tid», eller «romtid» (spacetime) som Einstein kalte det?

Svaret er ikke intuitivt.

Du opplever selv både avstander og tid, men at disse to skulle skape noe tredje som også kan oppleves, er ikke umiddelbart åpenbart for alle. Vi erfarer det ikke direkte, tror vi, men det gjør vi faktisk.

Avstand og tid danner i sum «bevegelse», altså endring over tid i posisjon langs avstanden mellom punktene. Erfareren forestiller seg, konseptualiserer, at punktene endrer posisjon etter hvert som tiden endrer seg.

Jo mer tid, desto større endring i avstand.

Erfareren opplever allerede avstand, den har en følelse av rom, for å si det litt folkelig. Den opplever også utstrekningen av tid og Erfareren har nå fått for seg at punktenes posisjon i rommet og tid er bundet fast til hverandre og at denne bindingen, som er noe nytt, blir tolket og opplevd som «bevegelse».

Og hvordan oppleves dette – egentlig?

Som bevegelse.

Dersom du noen gang skulle oppleve å se et punkt skifte posisjon etter hvert som tiden går, vet du nøyaktig hvordan bevegelse oppleves.

Vanskeligere er det ikke.

Ikke bare måler vi bevegelse med tid, men også tid med bevegelse, for de definerer hverandre.

AristotelesErfareren har nå det den trenger for å forestille seg at punktene beveger seg hit og dit. Eller rettere, Erfareren opplever – faktisk – at punktene beveger seg hit og dit og at avstandene stadig endres.

Verden dirrer.

Det er nærliggende å tenke at dette ligner det man i fysikken kaller kvantefluktuasjoner, altså de frenetiske bevegelsene i nullpunktfeltet.

Det skal som nevnt, ifølge fysikken, forekomme 10¹²⁰ slike frenetiske hendelser per sekund per kvadratcentimeter i hele universet.

Det er et vanvittig stort tall.

« Previous Next »