Den rene, tomme, årvåkne, vare, fokuserte, følsomme Erfareren opplever «noe», men har ingen kunnskap om hva «noe» er.

Det er som å gå rundt i tåke. Du ser noe hvitt og grått overalt, men selv om du oppfatter vekslinger i lys og skygge, gir tåken i seg selv ingen «mening».

Det er som å se opp på drivende skyer, uten å vite at det er «skyer». Erfareren må først tolke inntrykkene som skyer. Deretter kan skyenes form igjen tolkes som noe annet; fabeldyr eller prinsesser i et barns sinn. Dette er igjen emergens.

Det starter selvsagt ikke med tåke eller skyer. Det hele er nødt til å starte med én ting, og denne tingen, «noe» – pustet, glimtet – må være udelelig, ikke sammensatt av eller komme fra noe annet.

Starten på universet er dermed trolig mer lik et punkt uten noen som helst egenskaper.

La oss derfor si at det første som skjedde i verden, var at den årvåkne Erfareren opplevde «noe» som skilte seg ut fra «ingenting».

Den aller første delen av den kreative prosessen er fullført.

Dette er faktisk alt som skal til for å sette igang et univers. Dette er den eneste reelt kreative hendelsen som noen gang inntraff i hele universet. Alt annet er konsekvenser.

Den neste er å tolke, forstå hva dette «noe» er – la oss kalle det et «punkt» eller en «prikk».

Selvsagt var det ikke et punkt slik vi forstår det. Det var ingen mørk flekk på firmamentet. Det var ingenting som kunne gjenkjennes. Det var noe fullstendig nytt. Et pust, et blaff, et glimt, en vag anelse.

Erfareren vàret, opplevde noe.

Å oppleve noe innebærer å bli bevisst hva noe er, å «registrere» det. Erfareren gav noe et «navn», en merkelapp, et begrep, et konsept som kan huskes. Alt som senere ligner, vil bli forstått som nettopp dette konseptet.

Slik er en opplevelse, en registrering.

Vi må passe litt på her så vi ikke får feil assosiasjoner. Konsepter blir selvsagt ikke forstått og husket som ord, begreper, navn – ikke engang nødvendigvis som en bevisst tanke.

Du kan gå rundt i skogen en hel dag uten å tenke i ord eller egentlig være bevisst noe som helst rundt deg. Jo, du registrerer at i omgivelsene er det trær, blomster, gress, steiner, kvister, fugler og mygg. Du ser alt. Men du formulerer det hverken høyt eller inni deg.

Det du har er kunnskap. Som regel er den taus, uartikulert.

Ord er symboler for symboler. Det vi snakker om her, er de underliggende symbolene, konseptene, idéene, kunnskapen som potensielt kan uttrykkes eller tenkes på bevisst som ord eller på andre måter.

Å formulere eller manifestere noe krever at vi fokuserer og gjennomfører en prosess oppå det som er erfart, oppå den tause kunnskapen, oppå konseptene.

Vi kan ikke vite hva den aller første opplevelsen ble registrert som. Det må ha vært det aller minste tenkelige, noe som ikke er sammensatt av noe annet, for noe annet eksisterte ikke.

Fordi vi lever i en tid med språk og vitenskap, må vi rekonstruere hendelsen med våre nåtidige begreper. Det nærmeste vi kan komme, etter min mening, er å si at Erfareren registrerte et «punkt» eller en «prikk». Jeg velger å bruke ordene om hverandre for å markere at de i absolutt forstand er uvesentlige.

Erfareren har nå etablert kunnskap, den har lært hva noe er, den vet noe.

Det å tolke er en kreativ handling, det skapes et konsept fra noe som er konseptløst.

Hva er det neste som skjer?

Erfareren fortsetter å kreere.

Det neste som skapes, er trolig et punkt til.

Hvorfor?

Det er det eneste Erfareren kjenner til, og noen gang, reelt sett, skapte selv.

Kanskje Erfareren kjedet seg?

Kanskje Erfareren er et pinnebarn som sitter der for seg selv i sandkassen og trenger stimuli. Bare ett eneste stimuli er tilstrekkelig. Pinnen. Når pinnen først et forstått, har barnet i seg kreativiteten som skal til for å lage en hel verden.

Resten er bare kopiering og konstruksjon.

Pinne på pinne i nye konstellasjoner, nye former, nye fantasier.

« Previous Next »