Det aller enkleste det er mulig å forestille seg, er væren.

Dette er eksistens uten noen som helst egenskaper og uten noe innhold. Det er fullstendig ro. Det skjer ingenting. Det er i seg selv.

Husk, dette er teori, logikk, et postulat, et forslag.

Ingen har noen gang møtt absolutt væren, men samtidig må vi alle faktisk være væren, siden alt kommer fra ett og det samme – som er vårt aksiom.

Ren væren foretar seg ingenting.

Det blir ikke noe univers av slikt.

Vi må legge til en egenskap, en evne, en aktivitet, et verb, en vilje.

Noe må skje!

«Væren» er et begrep vi kunne brukt videre i fortellingen. Væren uten noen som helst egenskaper og uten noe innhold, er ... ingenting, total tomhet.

I jødisk tradisjon forstod man dette da man skulle navngi Gud. De valgte et ord som visstnok er umulig å uttale, Jahve.

Det skal – er det blitt meg fortalt og demonstrert av Alma hjemme i leiligheten min på Kampen i 1985 – ikke kunne formuleres med lyd. Om man likevel skulle prøve, ville det nærmeste være som en svak, åpen pust, det vagest tenkelige, formløst, navnløst.

I Andre Mosebok 3,14 spør Moses etter Guds navn.

Han fikk svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være».

Så ubegripelig og så enkelt.

Det var en liten avsporing.

Vi snakket om ren, absolutt væren, som i tillegg trenger en vilje, en handling, for at verden skal kunne bli til.

« Previous Next »