Det finnes en annen innfallsvinkel, nemlig å studere kompleksiteten som sådan – ved hjelp av kompleksitetsteori, populært og litt upresist kalt kaosteori.

Dette er en nokså ny gren innen vitenskapen som ble utviklet på 1960- og 70-tallet. Den handler om å forstå relative, dynamiske, komplekse systemer.

Kaoslovene styrer de bølgende mønstrene, «murmureringen», i fugleflokkene over Roma og gnuenes vandringer på Serengeti-sletten i Tanzania.

De styrer økonomi og gruppetenking, undervisning og kunstig intelligens.

De brukes til å beregne kapasiteten i transportsystemer og strømforsyning.

De er observert innen politikk, kunst, mote, julefeiringen, humor, språk, pandemier og ikke minst været, som var feltet hvor kaosteorien ble utviklet.

Kompleksitetsteori kan benyttes på alt her i verden, fordi alt er dynamisk, relativt, i bevegelse.

«Alt flyter», som en gammel greker sa.

Kaoslovene gjelder altså både for materielle og tankestyrte fenomener. Både biljardkuler og vitser.

Merk deg det.

Dette er metoden vi skal benytte.

Vi skal se hva som skjer når vi starter med nullpunktet for dannelsen av universet og så tar i bruk kompleksitetslovene for å forklare hvordan utviklingen går videre derfra. Dessuten har vi æmærgæns (herfra blir det bare bokmål), motoren vår.

Steg for steg skal vi inkludere det ene fenomenet etter det andre inntil verden er blitt slik vi opplever den nå. Du skal få se at de samme, relativt enkle lovene gir fullgode forklaringer i hele kjeden og i alle sammenhenger, også der hvor det materielle og mentale møtes direkte.

Nettopp det at kaoslovene virker på tvers av det mentale og fysiske, gjør at vi kan utvikle en teori om verden som er idealistisk, altså rent mental, men samtidig gir fysiske effekter – og omvendt.

Kompleksitetsteori i seg selv er likevel ikke nok.

« Previous Next »