La oss ta det helt konkret.

I eksemplet over er det to personer, du og jeg, og vi påstår begge at vi er bevisste.

Da finnes det to muligheter.

Enten er du og alle disse andre menneskene som påstår at de erfarer verden, bare en opplevelse i min private, subjektive erfaring.

Dette kalles solipsisme, altså teorien om at ditt private jeg er det eneste som eksisterer og alt annet er en illusjon.

Eller, så finnes det milliarder av andre erfarende subjekter.

Vi vet ikke, vi må foreta et valg, og da velger vi det som er mest sannsynlig.

Akkurat dette ene, første valget – mellom solipsisme og «noe annet» – er trolig det vanskeligste av alle valgene vi må ta. Det leder til to høyst ulike verdensbilder.

Solipsisme anses av de fleste filosofer å lede ingensteds, men det er – mener de fleste – umulig å motbevise muligheten for at alt i hele universet foregår i én eneste bevissthet, din egen.

Vi velger i stedet «noe annet», altså å tro at det faktisk eksisterer andre skapninger som også erfarer. Det er mest sannsynlig, det første alternativet virker å være «umulig».

Nå skal du senere få se at konseptet solipsisme faktisk må tas seriøst, men ikke på den måten som det er fremstilt her. Vi kommer tilbake til dette mange ganger, men det er en god del annet vi må snakke om først.

Steg for steg skal vi gå fra universets start og frem til dagens tilstand.

Når vi er kommet dit, vil vi trolig også kunne si noe om universets sannsynlige videre utvikling og hvordan alt ender, og samtidig ikke ender.

Vi skal også kvitte oss effektivt med samtlige paradokser.

Har jeg klart å gjøre deg litt nysgjerrig?

« Previous Next »