Hva kan vi så si om det Descartes snakker om, det som erfarer, det som eksisterer, altså det vi er?

Kan vi erfare det erfarende?

Kan det erfarende i det hele tatt skilles fra det å erfare?

Siden du selv faktisk erfarer, må du kunne stille spørsmålet til deg selv.

Hva vet du om det i deg selv som erfarer? Da snakker vi ikke om sansene, tankene eller følelsene dine, men det som har disse opplevelsene.

Vet du noe som helst?

Du vet hvordan det oppleves å være erfarende, men klarer du å oppleve din egen essens, hva ditt mentale selv er eller hvor det kommer fra?

Vi kan få glimt av innsikt, åpenbaringer, oppleve hallusinasjoner gjennom rus og seanser, vi kan meditere og studere. Noen av oss opplever at vi aner, ser, hører, sanser og vet mer enn andre.

Det vi fanger opp, er at det eksisterer noe «mer» utenfor våre begreper om tid og rom, utenfor det fysiske.

Likevel har vi mennesker i praksis ingen felles, enhetlig forståelse av hva det er som erfarer. Vi klarer ikke å skille dette (eventuelle) «objektet» fra selve handlingen som er å erfare, vår subjektive opplevelse, handlingen.

Så, der har vi igjen startpunktet vårt.

At vi erfarer er et faktum, men noe mer vet vi ikke med sikkerhet, vi bare aner og tror.

« Previous Next »