Det uendelige romtid-mønsteret er statisk.

Når det først er dannet, er det ingenting som senere kan endre det. Som sagt, slik er det med abstrakt kunnskap. Enten er den der, eller så er den der ikke.

1+1=2 blir ikke plutselig 195.

1+1=2 kan heller ikke bare forsvinne.

Ingenting kan glemmes, for hvordan skal man kunne eliminere kunnskap når den først er etablert?

Jo, du som menneske kan glemme, men nå er vi foreløpig i den universelle Erfarerens fullstendig abstrakte verden og ingenting abstrakt i dette «altet» kan forsvinne.

Mønsteret som danner romtiden med sine utallige bittesmå variasjoner, oppstod i ett eneste glimt.

Det tok null tid, for selv om abstraksjonen tid var noe av det første som oppstod, tok det den minste konseptualiserbare tiden, Planck-tiden (5,391 x 10-44 sekunder), før den ble opplevd.

All videre emergens fra dette tidspunktet inkluderer dermed forestillingen og opplevelsen av tid, rom og energi. Alle senere tolkninger er derfor følger av tid, har tid som råstoff – og tar derfor tid.

Oppå det statiske, evige, fluktuerende romtid-mønsteret dannes det nå nye emergente forestillinger, akkurat som barn ser fabeldyr i skyene. Den ene forestillingen følger den andre, som blir til en tredje, fjerde, femte osv.

Hver av disse forestillingene er ny, abstrakt kunnskap i Erfarerens bevissthet som føyer seg til den eksisterende. Den dukker opp bit for bit etterhvert som forestillingene oppleves å befinne seg et sted i rommet og tiden.

Hva slags forestillinger er det snakk om?

Først kommer de om partikler, masse og gravitasjon, krefter som påvirker partiklene, elektromagnetisme, elektrisk ladning etc. Dette er alt sammen mikroskopiske «byggeklosser».

Gradvis dukker det opp forestillinger om større, sammensatte ting. Kvarker danner tunge partikler (protoner og nøytroner) som holdes samlet i en klump, en kjerne, ved hjelp av en kraft, den sterke kjernekraften. Det oppstår atomer, molekyler, grunnstoffer.

Dette blir til steiner og kroppsvev – for å forenkle inntil det meningsløse.

Informasjonen om alle disse nye tingene er først abstrakt, konseptualisert, tenkt. Samtidig må den oppleves, for alt Erfareren forestiller seg, blir også opplevd, som beskrevet i pkt. 2.

Når først et heliumatom, for eksempel, er konseptualisert, abstrahert, tenkt – blir ikke informasjonen borte. Alt som senere ligner perfekt på et heliumatom blir forstått som et heliumatom, ikke noe annet.

Det som i utgangspunktet er en mental, abstrakt forestilling, begynner nå også å bli opplevd som noe fysisk i utvikling, altså noe som lar seg beskrive med de fysiske lovene vi kjenner i vår tilsynelatende materielle verden.

Starten på denne tolkningen ble opplevd som «The Big Bang» – hele det uendelige Mønsteret var der plutselig på en gang. Det hadde null opplevd utstrekning, for avstand er en tolkning av mønsteret. Som abstraksjon var det overalt, men som opplevelse, derimot, var det i ett punkt.

Derfra handlet alt om emergens, som betyr «fremvekst».

« Previous Next »