Var det alt?

Det var ikke nok, ikke tilfredsstillende på noe vis.

Jeg sendte henne et langt brev.

Først forklarte jeg i kortform omtrent det samme som jeg har forklart over – at jeg er kommet til et vendepunkt, at jeg har falt ned i et hull i livet mitt og at det jeg fant nede i det hullet, var henne og at hun alltid har vært der.

Etter litt frem og tilbake svarer hun bryskt at hun ikke vil ha kontakt med ikke-ydmyke, pushy, over-analyserende, og ikke minst gifte menn. Det hun ikke visste, var at ekteskapet mitt var på full fart mot oppløsning.

Hun sier at jeg ikke lenger er slik jeg var den gangen for lenge siden. Hun skylder meg ingenting, sier hun. Og hun forteller at hun faktisk sliter med å holde flere på avstand, ikke bare meg.

«Bli levende igjen», er rådet hun gir, før hun forteller at videre brev og meldinger vil bli kastet og slettet.

Hun vil være i fred og hun er sint. Hun slår og fekter.

Hvor ble det av Alma og varheten hennes?

Hvorfor er jeg plutselig blitt en person som hun ikke engang vil snakke med?

Strateg kan man ikke kalle henne.

Om hun virkelig ville ha meg ut av livet sitt, var det ikke noe godt valg å be meg ryke og reise.

Det gjorde for det første svært vondt.

Hun, som jeg i flere tiår har ansett som en sjelefrende, en alliert i vårt skrudde syn på verden, mitt livs tapte kjærlighet – hun er nå rasende på meg.

Det traff meg i magen.

For det andre var jeg full av spørsmål, og en genuint overanalytisk og dypt intuitiv fyr i fritt fall går ikke bare bort fra ting som fremstår som ubegripelige.

Jeg gyver på.

Jeg skal ha svar, det var nødvendig for å få fred, for å komme videre.

Jeg gikk løs på det store arbeidet; å finne ut av meg selv, av verden og av mysteriet Alma.

Jeg reagerte og følte så sterkt fordi jeg identifiserer meg med henne. Det som skjedde henne, kunne like gjerne skjedd meg. Jeg projiserte mitt eget på henne, studerte meg selv gjennom å gruble over henne og se sammenhenger.

Man oppdager ikke seg selv ved å være bare i seg selv. Man må betrakte seg selv utenfra eller projisere sitt eget ut på andre slik at man kan se hva man driver med. ACIM er klar på dette punktet: du kan ikke gjøre det alene.

For henne må det ha vært nokså absurd at jeg ble så opptatt av hennes skjebne. Jeg har grått mer over hennes situasjon enn over min egen, som jeg ikke tillater meg å kjenne på.

Jeg opplevde det som meningsløst at hun ikke ville ha kontakt.

Jeg begynte altså mine undersøkelser av hva som kunne ha skjedd med Alma. Jeg kunne ha skrevet en egen bok om prosessen og hva jeg fant og har tenkt. Men det jeg oppdaget er tøffe saker og det er privat. Du skal straks få vite litt.

« Previous Next »