Hvorfor gikk Alma?
Hva var det i det hele tatt med Alma?
Disse spørsmålene har plaget meg uavbrutt siden den gang.
Jeg har lagd meg en rekke hypoteser; om at hun ikke så noe i meg, ikke trengte meg, at jeg ikke var tydelig nok i å kommunisere hvor viktig hun var for meg, at jeg ikke tok nok vare på henne og så videre.
Men nå, etter at jeg har oppdaget min egen skade, begynner jeg å se klarere.
Hun må ha en tilsvarende skade, det fremstår – for meg – som åpenbart.
Vi har begge i oss denne ubevisste, automatiske impulsen til å ikke stole på andre og alltid sørge for egen sikkerhet gjennom intens varhet, intuisjon og analyse.
Vi fortrenger følelsene våre og andre opplever oss som ufølsomme, noen ganger brutale. Vi har begge et sinne i oss over å ikke bli forstått.
Vi trekker oss vekk for å beskytte oss selv.
Vi forlater den normale verdenen og går inn i vår egen, ulvens rike. Den som ser.
Hverken Alma eller jeg evnet å pleie en relasjon over lengre tid. Vi hadde begge impulsen i oss til å flykte.
Vi dumper andre før de dumper oss.
Alma var slik som meg.
Skadete, enslige ulver lever ikke i flokk, heller ikke i parforhold. Å ta vare på barn på vanlig måte er utenfor vår kapasitet, i særdeleshet når barnets far ikke lenger er der, som tilfellet var for Alma.
Men tro ikke dermed at det er lett å gi fra seg sitt eget barn.
Ikke misforstå.
Tenk igjennom det for deg selv.
Du får et barn, men innser at du ikke evner å ta vare på det fordi du har forstått din egen skade. Denne skaden er påført deg – trolig av din egen familie. Slik var det for meg og slik må det ha vært for henne.
Gir du da barnet ditt til den utvidete familien så de kan påføre skade på nytt?
Slik ser jeg bakteppet for at Alma gav fra seg sin datter.
Det må ha vært en smerte ingen av oss kan begripe.
Alma er det sterkeste mennesket jeg kjenner.
Du skal få høre senere hvordan det gikk. Det må jeg fortelle i den sammenhengen hvor det hører hjemme. Jeg kan ikke foregripe det akkurat nå.
Vi er i årene 1985-86.
Alma viste meg varheten – årvåkenheten, evnen til å ta inn verden på en bestemt måte og se det sanne i mennesker og situasjoner, se forbi, bakenfor, ovenfra, se fra et perspektiv utenfor «normaliteten».
Dette er ingenting annet enn det samme som å være opplyst.
Se forbi seg selv, og dermed også se seg selv. Det er samme ting.
Hun lærte meg også at det går an å være i en slik tilstand uten å innordne seg, uten å kompromisse med samfunn og sosiale krav. Det går an å flyte rundt i verden som en fri, levende skapning uten å fornedre seg selv, uten å være et redd flokkdyr.
Alma er også det modigste mennesket jeg kjenner.
Hun praktiserte kardemommeloven.
Hun var en rebell som ikke ville innpasse seg, fordi hun ikke kunne, slik jeg heller ikke kan. Hun valgte å leve autentisk som seg selv, fremfor å bøye seg for et samfunn som alle kan se er sykt, mer nå enn dengang.
Alma er dermed også det friskeste mennesket jeg kjenner.
Samtidig kommer alt dette fra skade. Hun og jeg klarte ikke å bli som andre, vi var så ødelagt at det var umulig. Vi hadde ikke kunnet innordne oss om vi så hadde villet.
Selv prøvde jeg å innordne meg, men feilet til slutt.
I november 2021 oppdaget jeg min egen skade.
Har Alma oppdaget sin?
Har hun reflektert over at da hun og tvillingsøsteren ble født, hadde de allerede en storebror som bare var såvidt ett år gammel?
Pappaen tilbrakte dagene på jobben og mammaen var alene med tre barn på henholdsvis null og ett.
Hvordan var egentlig omsorgssituasjonen for Alma og Maria den gang?
Intellektualiserer hun i det hele tatt omkring disse tingene?
Jeg aner virkelig ikke, så da skal jeg heller ikke spekulere.
Jeg skulle bare så gjerne visst hvordan det var da og har vært siden for henne, for vi har på en eller annen måte levd i det samme, i parallelle liv med noen kilometers avstand, men likevel adskilt av lysår.
Alma gikk og livet gikk videre.
Men det var langt fra slutten på vår «relasjon».
Først skal det gå noen tiår. Jeg skal resignere, gi slipp, falle, forlate alt uvesentlig.
Dette er fortsatt en historie om en spirituell oppvåkning, fortalt for at du skal se hvordan det kan arte seg i praksis.
Jeg prøver å vise deg hvor vondt det gjør og hvor fint det er, på samme tid.
Alma var frøet og veiviseren – men også min største smerte, motstanden jeg trengte for å våkne.
Motstanden bestod i at hun gikk, den gang i 1986, og det var vondt nok.
Men trettito år senere skulle det skje mer. Jeg klarte ikke lenger å leve blant de «normale».
Alma kom meg ikke i møte da jeg falt og måtte gi slipp på mitt gamle, ikke-autentiske ulv-i-fåreklær-liv.
Jeg vet ikke, men må tro at hun hverken ville eller kunne ha kontakt med meg, som jeg skal fortelle om litt senere.
Dermed måtte jeg konfrontere meg selv, finne meg selv. Det gode og det vonde hun bidro med var begge deler nødvendig.
En spirituell oppvåkning har etter min mening, som sagt, tre elementer
- En skade som bringer deg ut på siden av «normaliteten». Den viser deg at verden er mer enn det alle forteller deg.
- En impuls til å begynne å oppdage deg selv. Du må lokkes, bli vist og gjenkjenne det du allerede «vet». Alma var min impuls.
- Et sammenbrudd hvor du tvinges til å gå inn i din egen smerte. Alma igjen – nå som motstand, smerte, avvisning.
Fordi hun ikke «hjalp», måtte jeg hjelpe meg selv.
Det var brutalt, men det funket, for det finnes ingen alternativer til å være seg selv.
I will not have you without the darkness that hides within you.
I will not let you have me without the madness that makes me.
If our demons cannot dance,
neither can we…
Nikita GillIt was me on that road
But you couldn't see me
Too many lights out, but nowhere near here
It was me on that road
Still you couldn't see me
Röyksopp: «What else is there.»
