5.3. Jahve, varhet og alvor
Alma satt nå i sofaen og smøg seg inntil meg på en måte som igjen var egnet til å vekke intimsoneskrekk, hadde det ikke vært for at hun ikke enset mine tanker om madrasser og erter. De gikk tvers igjennom henne.
Hun hadde ligget i sin mors mage sammen med et annet menneske. Å sitte slik, tett inntil meg, var det mest naturlige av alt. Nå la hun hodet mot skulderen min. Jeg pjusket henne usikkert i håret. Øreflippene, kanskje. De utrolig myke øreflippene.
«Hva har du gjort i dag?» spurte jeg.
«Jeg har vært på teologisk fakultet på universitetet!»
«Å.»
Akkurat det hadde jeg ikke ventet.
Kirken …
«Det var en professor der i dag som snakket om jødenes navn på Gud», forklarte hun.
«Jahve?»
«Visste du at det riktige på norsk er å skrive JHVH?», fortsatte Alma.
«JHVH? Nei, det har jeg ikke hørt før.»
«Ordet skal ikke og kan ikke uttales, mener jødene. Det er bare en pust.»
Hun fylte lungene med luft, inviterte generøst magen med på eksperimentet og slapp løs en hvesing.
Jeg måtte smile.
Det ble visst ikke helt slik hun hadde tenkt, for hun prøvde på nytt og på nytt.
«Jeg prøver å si JHVH uten å lage lyd», sa hun entusiastisk.
Hun hadde det gøy.
Så gjorde hun det mye stillere.
Hvesingen dempet seg og etter et lite halvminutt hadde hun nesten grepet på det.
«Man skal ikke si Guds navn og den som ser Guds ansikt kan ikke leve», fortsatte hun.
Hun så litt usikkert på meg, for å sjekke om jeg kanskje visste bedre og ville arrestere henne.
Det var ingen fare.
Så skiftet hun tema.
Jeg tror ikke Alma egentlig noen gang har vært veldig religiøs av seg. Ikke kirke-religiøs. Det er sannelig ikke sikkert at hun gikk så lenge på teologi heller, jeg vet ikke.
I hvert fall er det vanskelig å se for seg at hun har sittet i en stor sal sammen med svette prestespirer og skrevet en eksamensoppgave om JHVH, med eller uten vokaler og hvesing.
«JHVH er ren varhet», sa hun.
«Hva sa du at det er», sa du?
«Varhet.»
«Jeg tror på varhet.»
«Varhet?»
«Ja, varhet.»
Hun var alvorlig nå.
Den lette fnisingen som hadde forstyrret formidlingen av Guds unevnelige navn, var drevet vekk.
Hun var stille og hun så på meg.
«Varhet er et ord som ikke mange forstår. Det er gammelt», sa hun.
«Ja, det er ikke mange som bruker det i dag», svarte jeg.
Hun sa «varhet» … langsomt og sørgmodig mens kroppen hennes ség tyngre inn mot min.
«Det er et godt ord», sa jeg.
«Ja», sa hun.
Dette ene ordet var frøet.
Frøet i min oppvåkning.
Jeg var blomsterpotten, full av rik, fuktig jord. Klar, men mørk og urealisert, sovende.
Hun plantet frøet og jeg ble aldri den samme igjen.
Det skulle ta tid, frø blir ikke til blomst over natten.
Nesten tretti år tok det.
Vàr er et gammelt, norrønt ord som betyr årvåken, bevisst, på vakt, følsom for de minste endringer.
En ulv er vàr.
Varhet er aktiv væren, en kreativ, sansende tilstand.
Du er, på en måte, ren varhet.
Jeg er ren varhet, og jeg har oppdaget det.
Hun hadde satt navn på det sentrale i min eksistens. Den hypersensitive og intuitive vaktsomheten i meg som beskytter meg fra farer. Men også på alle andres eksistens, for ingen av oss er noe annet enn nettopp dette, varhet uten innhold.
Hun viste meg kjernen i alt.
Men jeg var på det tidspunktet blind.
Jeg visste ikke at jeg var alvorlig skadet.
Min varhet ble synlig for meg tidlig i livet fordi jeg måtte skru den på maks styrke.
Men jeg visste det ikke, for meg fremstod det som normalt.
Hva hadde gjort Alma vàr?
Gikk det på automatikk, som hos meg?
Var hun selv klar over sin egen annerledeshet og sin fantastiske evne til å se?
Er hun det i dag?
Jeg konstruerer dialogen fra en sløvet hukommelse, men slik var det.
Alma stod foran meg og sa at også hun kjenner denne sykeste, men samtidig friskeste formen for tilstedeværelse. Også hun en ulv, et streifdyr på utsiden av menneskesamfunnet.
Slik ser jeg på det i ettertid.
Senere har jeg også lært at varhet utgjør stammen i ordet «alvor», som betyr «all-vàr», å være vàr alt. Den universelle varheten, det totale alvor, sannheten, det reelle, egentlige, virkelige, det eneste som eksisterer.
Jeg forstod der og da at dette var alvor, intuisjonen min fortalte meg det.
Ordet «varhet» stammer fra en tid lenge før den kristne kirken kom med sin nokså tåkete terminologi og symbolbruk. Ordet varhet er religionsnøytralt og beskriver en tilstand som kan studeres vitenskapelig, såvel som esoterisk og subjektivt.
Almas ord traff helt presist dette vanskelige i meg, det som hadde gjort meg til en motstander av alt dogmatisk kirkelig. Det jeg allerede visste – men på en direkte, absolutt måte, uten noe analytisk resonnement.