Den neste dagen var det morgenvakt i radioen.

Alma ble med meg i den usle bilen min. Jeg var sent ute, så vi tok avskjed på parkeringsplassen og jeg så henne gå oppover til universitetet på Blindern og videre mot studentbyen på Sogn.

Der bodde hun, hadde hun fortalt, på et rom i et lite kollektiv hvor fem-seks studenter delte kjøkken, bad og stue.

Da jeg kom hjem på ettermiddagen, må hun ha ventet på meg, kanskje har hun gått rundt i gatene på Kampen. Hun kan ha sett meg komme, men mest sannsynlig har hun gått runde etter runde forbi og så oppdaget at døren til balkongen ble åpnet for litt lufting da jeg låste opp og gikk inn sånn i femtiden.

Det tok bare få minutter før det ringte på døren og der stod hun. Rett opp og ned, avventende og med et smil om munnen. Det samme litt rødmende smilet.

«Får jeg komme inn?», spurte hun.

Stemmen var knirkete egentlig, av den typen som trolig ikke egner seg så godt i kor. Det var en antydning til nasal klang og hun dro litt syngende på enkelte ord.

«Når hun blir gammel, blir stemmen enten skingrende, eller så slutter hun å bruke den», tenkte jeg.

Under dette snakket hun med magen, midtpartiet som allerede hadde presentert seg som godt beskyttet mot ytre støt og som uten opphold søkte balanse.

Stemmen hennes virket underdimensjonert.

Hun hadde utvilsomt mye å formidle, men det var øynene og munnen og kroppen hennes som gjorde jobben.

Akkurat nå vugget den litt fra side til side og hodet hennes bøyde seg beskjedent litt ned, mens blikket tittet cockeraktig opp på meg. Håndvesken i den ene hånden, som i går. Kåpen på, som i går. Håret falt fritt. Lyst, en anelse mot kommunegrått, men med litt fall. Fortsatt halvlangt.

Hun så ut som en gammel kone i et eventyr. Eller Rødhette, tenkte ulven. En blanding. Hun er vakker, tenkte jeg.

«Kom inn, har du ventet på meg?»

Jeg fikk trolig ikke noe svar.

Hun tok et prøvende steg over dørterskelen, som om den utgjorde en grense. Hun tok av de mørke skolettene, men hang ikke fra seg yttertøyet på kleshengeren jeg rakte henne, men gikk raskt videre inn stuen. Hun så seg rundt, for å forstå hvor hun hadde vært i natt.

Dette bildet har jeg også inni hodet mitt fremdeles, hun hadde faktisk fremdeles kåpen på, der hun stod.

Jeg hadde en toroms leilighet i en fem etasjer høy teglsteinsblokk fra 1930-tallet, lik de man finner i stort antall over hele byen. Det var en lang, smal entré, et lite bad rett frem, stuen til venstre og kjøkken og soverom til høyre.

Leiligheten lå i andre etasje og hadde en lang balkong ut mot gaten, som sant å si var ganske mørk, for det lå tilsvarende blokker tvers ovenfor.

Den var nøyaktig det jeg behøvde.

Jeg hadde malt veggene hvite og lagt noen sjakkmønstrede plastfliser fra IKEA på gulvet i gangen. Alle hadde slike på den tiden.

Veggene var spartansk dekorert med teaterplakater i store rammer, også de i plast og fra IKEA. Antigone, Dario Fo, Kvinnfolk med Lilith Frisk & Vilt, en blomstrete plakat som jeg ikke lenger husker hva var. Marilyn Monroe. Det ikoniske fotografiet av James Dean på vei hjem fra fest i regn på Times Square i New York med en sigarettsneip i munnviken.

Langs den ene veggen stod en treseters sofa i oransje stoff, sterkt preget av syttitallets tvilsomme estetikk og med fullstendig nedslitte armlener. Det fantes to stoler, et bord og en lav, hvit kassebenk hvor det stod et stereoanlegg og et Grundig fjernsynsapparat som hadde vakkel og derfor et bilde som stadig flimret irriterende.

På langveggen stod to høyttalere på hver sin hjemmesnekrede tresokkel. De var kjøpt på Oslo Hi-Fi Senter ti år tidligere for konfirmasjonspengene og låt fantastisk. Epicure 10, dersom du lurer.

Det mest slående var likevel en diger, gulvstående spolebåndopptaker, en profesjonell Telefunken M10, ervervet fra Norsk Teknisk Museum for fem hundre kroner. NRK hadde donert museet et så stort antall av disse utrangerte maskinene, at flere ble solgt videre.

RadiOrakel, kvinneradioen jeg var involvert i, hadde fått fire-fem stykker, pluss en til meg selv. Det var en spesialmaskin for å klippe radioprogrammer. Verdens beste til formålet.

Alma må ha tenkt sitt.

Hun så malplassert ut, men gikk en runde og berørte noen av tingene, før hun satte seg ned i den myke sofaen, litt mot den enden som vendte inn i rommet, men ikke så langt.

Jeg fulgte etter og satte meg ned ved siden av henne.

Hun befant seg innenfor intimsonen min.

Jeg er som prinsessen på erten.

Dersom noen kommer tettere innpå enn tjue madrasser, føler jeg meg utilpass. Jeg er et traumatisert enebarn, en ulv i beredskap for flukt.

Man koser ikke med ulver.

Alma neglisjerte det. Problemet tilhørte ikke hennes verden.

«Jeg har en enegget tvilling», sa hun uoppfordret, som et svar på det usikre ansiktsuttrykket hun så.

«Hun heter Maria.»

Alle navnene i fortellingen min om «Alma» er pseudonymer.

Jeg betraktet henne lenge.

Behovet for madrasser og ederdunsdyner var fordunstet.

Fortalte hun noe mer?

Sikkert, men jeg ble så satt ut av tanken om en Alma nummer to at jeg ikke husker noe.

Eneggede tvillinger er som regel prikk like. Jeg spurte sikkert ikke om noe som helst, i ren fascinasjon.

Hun viste meg aldri noe bilde av henne. Hun sa ingenting om hva Maria gjorde eller hvordan hun var, men hun fortalte ofte at hun hadde truffet henne eller skulle til henne. Maria bare var der, som et faktum.

Hva tenkte jeg om Maria?

Hun må jo ha lignet mye på Alma. Den samme figuren, høyden, håret, ansiktformen, stemmen. Munnen. Men øynene? Kan hun virkelig ha hatt Almas ertende og varme glimt? Måten å ta inn verden på?

Er det tenkelig at to mennesker, selv om de er biologisk eneggede tvillinger, kan fremstå og oppfattes som så like at man ikke vet hvem man skal elske?

Spørsmålene leder rett mot det umulige. Hvordan ser man de to sjelene i kropper, mimikk og reaksjonsmåter som er identiske? Selvsagt ser man dem som ulike.

Men hvordan?

Jeg har truffet eneggede tvillinger før og er også blitt litt kjent med dem, så jeg vet at like skall skjuler høyst ulike personligheter. Selvfølgelig er det slik. Hvis ikke, kunne vi ikke snakke om annet enn kropper og biologi.

Selvfølgelig?

Selv om eneggede tvillinger startet som identiske, er de blitt formet ulikt hvert sekund deretter. De har møtt forskjellige mennesker, gjort egne erfaringer og observasjoner som har satt i gang tankerekker langs avvikende veier i den samme skogen.

Også da de var ubevisste babyer og småbarn, har de tolket verden individuelt. Som meg og deg og alle andre trengte de å forstå verden, de trengte trygghet.

Selv om de mye av tiden sikkert opptrådte i tospann, har de tolket ulikt. Små nyanseforskjeller i oppfattelsen av verden og menneskene rundt dem ble til litt ulike, automatiske strategier og formet dem til to distinkt forskjellige psykologier senere i livet.

De var identiske da de ble unnfanget, men bare sekunder senere var de på hver sin unike livsreise, med individuelle traumer, gleder og erfaringer.

Jeg så likevel for meg at de to tilsammen dannet et hele. Alma var på en måte bare halvparten av noe som var større. Når Alma var den følsomme, årvåkne og lekne, så må Maria ha vært den mer jordnære, faste og strenge, tenkte jeg.

Dersom jeg hadde truffet Maria, ville jeg visst så utrolig mye mer om Alma. De to var skapt fra den samme malen. Ved å bli kjent med Maria ville det vært mulig å si helt presist hva som var Almas egne selv. Det hun hadde som ikke Maria hadde.

Jeg traff aldri Maria.

Hvorfor ble jeg aldri introdusert for henne? Det har jeg lurt på senere.

Alma gav en forståelse av at det ikke var nødvendig å treffe henne. Det var ikke på det planet hun ville være sammen med meg. Hun foreslo ikke å introdusere meg for noen, ikke familien og ikke venner.

Egentlig er jeg usikker på om hun i det hele tatt hadde omgang med venner, venninner.

Hun hadde Maria.

Jeg har hørt at eneggede tvillinger gjerne har et symbiotisk forhold hvor de nærer seg på hverandre og spiller sammen på et plan dypere enn vi andre kan forstå.

Det høres nesten litt nifst ut.

Begynner vi å ane at Alma ikke er en sau?

Ikke engang et flokkdyr?

Hvilke traumer hadde gjort henne slik?

Jeg tenkte ikke sånn da, men nå som jeg forstår meg selv bedre, ser jeg at Alma hadde de samme symptomene på lignende skader som meg selv.

« Previous Next »