Så var det tid for konfirmasjon.
Jeg ville ikke denne gangen heller.
Jeg kunne ikke overgi alt jeg visste til en to tusen år gammel regelbok, en mysteriefortelling, et ubegripelig sammensurium av ånd og syndig materie … og Den hellige ånd?
I kirken på Lyngseidet, som i Eriksens klasserom, var det regelboken, de ti budene, som stod sentralt.
Jeg hadde sett Jesus Christ Superstar.
Jeg hadde tenkt igjennom tingene.
Jeg sa det høyt og tydelig.
Jeg ville ikke konfirmeres.
Det holdt i noen uker.
Lærerne sørfra, min mors kolleger på skolen, støttet meg. De heiet litt på meg, kan jeg huske. Særlig fru Vonen, et vakkert, vevert, energisk, lysende menneske, skilt og aleneboende, som lot meg reparere Bang og Olufsen-platespilleren hennes som hun spilte Jim Reeves på.
I love you because you understand, dear. Every single thing I try to do.
Vi forstod hverandre.
Hun ble kreftsyk, så jeg hjalp henne av og til, med å hente et halvt, frosset reinsdyr (av den minste sorten) som jeg bakserte hjem til henne på sparken min.
En annen gang var det en liten kartong med rødvinsflasker som var spesialbestilt på Vinmonopolet i Tromsø og måtte hentes så diskret som mulig på bakrommet til Samvirkelaget. Også den på sparken.
Her snakker vi vinter.
Jeg ville ikke konfirmeres, men det nyttet ikke.
En ettermiddag kom moren til min beste venn Roger og ringte på døren. Hun gjorde aldri det ellers.
Min mor og jeg stod der og hørte at hun fortalte om bygdens bekymring.
Selv var hun sendt hit fordi hun var en innfødt og den nærmeste av de lokale til å ta ansvar. Jeg ville bli den første og eneste som noen gang hadde nektet å la seg konfirmere.
Det gikk bare ikke.
Å, det må ha vært en prosess.
Sogneprest Flokkmann må ha gått igjennom listene med årets fjortenåringer på skolen og sammenlignet den med sin egen liste over påmeldte konfirmanter.
Navnet mitt lyste med sitt fravær.
Selv kom han ikke. Moren til Roger kom.
Vi snakker om sosial kontroll blant vår tids innvandrere. Det er ikke noe nytt.
Jeg ble tvangskonfirmert.
På selve dagen satt vi der. Det var en stiv, formell, dødskjedelig og falsk seanse.
Hovedattraksjonen var at Flokkmann skulle forhøre en av sine disipler så menigheten med egne ører kunne høre at den unge hjorden (sauer) hadde lært det de skulle. Luthers forklaringer til de ti bud. Pietistenes presisering av alvoret i Guds formaninger om jordisk rettlevnet.
Hvem valgte han seg ut som offer?
Så der står jeg da. I hvit kappe, irritert og hevnsugen, uthengt for bygd og vennekrets. Uthengt for folk som jeg ikke engang tilhørte, fordi jeg ikke var født på stedet og fordi jeg fløt oppå alt og alle sosialt.
Men jeg var den sterkeste, tenkte jeg.
Flokkmann ville kue meg, gi meg til Guds dom med et seierssmil.
Flokkmann var en vennlig mann, men tilgi ham, for han visste ikke hva han gjorde.
Jeg ble konfirmert.
Og utmeldt med stor ståhei ikke så lenge etter.
