Jeg lærte også noe annet på denne tiden, da jeg var 11-12 år gammel.
I 1972 kom det en rapport fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA som heter
The Limits to Growth.
Det var en analyse av mulighetene for økonomisk vekst i fremtiden.
Rapporten tok for seg befolkningsvekst, industrialisering, forurensning, matproduksjon, krigsfare og tilgang til ressurser. Den viste at dersom vi fortsetter som før, vil verden «gå dukken» rundt 2050-2070.
Rapporten var meget presis og konkret i sine spådommer. Den skremte mange og gjør det fortsatt – 32 millioner mennesker har kjøpt boken. Tallmaterialet og metodene er blitt grundig gjennomgått senere, og er blitt bekreftet gjennom dagens observasjoner.
Det vi opplever i vår samtid, er i samsvar med det mest dystre scenariet i rapporten.
Jeg lærte to ting av å bli kjent med dette vitenskapelig arbeidet i så ung alder.
Det ene var at slik går det når flokkmentaliteten får råde. For meg var dette noe jeg allerede visste fra egne observasjoner. Jeg levde i denne kunnskapen.
Det andre var at rapporten presenterte en helt ny måte å tenke på, den handlet om kompleks dynamikk, som jo var en ny og presis måte å studere de samme flokkene på.
Jeg sperret opp øynene.
For å komme til sine konklusjoner, hadde økonomene bak «The Limits to Growth» tatt i bruk det ypperste av dataverktøy og algoritmer, de som allerede var oppfunnet ved MIT for å studere andre komplekse systemer, nemlig været.
De så på utløsende faktorer (sommerfugleffekten), feedbacksløyfer (eksponensiell forsterkning), attraktorer (normalisering, feie problemer under teppet) osv.
Hos meg gikk dette rett inn, både som dystopi og en metode for å avdekke dype sannheter og mekanismer.
Slik fungerer samspillet i verden, fikk jeg bekreftet da. I store deler av verden for øvrig har man ennå ikke forstått alvoret, og ofte heller ikke hvordan disse tingene fungerer. Det store flertallet av befolkningen er sauer som går i flokk, lukker øynene og håper det beste.
Dessuten lærte jeg noe annet i disse dagene da det analytiske i meg våknet for alvor. Jeg koblet straks sammen MIT-rapporten og «synet» mitt i myra av hva fysikk er og hvordan alt spiller sammen.
De to tingene viste det samme – hvordan dynamikken i verden egentlig fungerer. Dette var noe ganske annet enn Newtons klassiske, ofte lineære, mekanikk og endimensjonale årsakssammenhenger.
Fra 1972 var dette for meg udiskutabel kunnskap som jeg har fått bekreftet igjen og igjen i alle sammenhenger. Kompleksitetsdynamikk spiller en stor rolle i teorien som presenteres i del to av boken du nå leser.
Det kommer
mer senere, nå vet du hvor det kommer fra.
