20. Ånd, qualia og form
Verden oppleves som noe høyst materielt og virkelig og ikke en abstrakt illusjon. Jeg har allerede snakket en god del om qualia, som er den sensoriske, emosjonelle og kognitive opplevelsen av alt det vi forestiller oss.
Alle abstraksjoner i sinnet vårt er ledsaget av qualia, har jeg sagt. Alle fysiske opplevelser har sin opprinnelse i mentale abstraksjoner. Ånd og materie møtes i qualia. Å forstå qualia er å forstå at denne tilsynelatende motsetningen ikke eksisterer. Dette er en bærebjelke i teorien.
I dette kapitlet nærmer vi oss en forklaring på hvordan verden kan fremstå slik den gjør, og samtidig ha sin opprinnelse i en idealistisk, abstrakt virkelighet – som kommer først.
Alt som eksisterer – det ene som alt kan føres tilbake til og som alt er – har jeg valgt å kalle Erfareren.
Eksistensen av dette ene er, etter min mening, et nødvendig, udiskutabelt faktum.
Det er vårt aksiom.
Erfareren er noe ikke-materielt, en ånd.
Men hva er så det?
På norsk stammer ordet ånd fra norrønt ǫnd (ref1), hvis opprinnelige betydning var pust, som også gjenfinnes i ordet ånde. Denne betydningen har gitt opphavet til bruken av ånd som liv eller livsevne («oppgi ånden», «ånde ut»).
Hos antikkens grekere, for eksempel hos Homer, ble denne livspusten opprinnelig brukt om det som et levende menneske har til forskjell fra et dødt. Livspusten er dermed også det vi kaller sjel (ref2).
På engelsk er ordet spirit (ånd) definert som (ref3) «an animating or vital principle held to give life to physical organisms», og også «a supernatural being or essence» i betydningen soul (sjel).
Soul er igjen definert som (ref4) «the immaterial essence, animating principle, or actuating cause of an individual life» og også «the spiritual principle embodied in human beings, all rational and spiritual beings, or the universe».
Eksistensen av ånd, og at ånden er «pusten» som gir død materie liv, er altså en bærebjelke i vestlig kultur og filosofi, for ikke å snakke om i østlig tenking og i all naturreligion.
I japansk shintoisme, for eksempel, er alt besjelet, Ånden er i alt, både det som tilsynelatende er dødt, og selvsagt i alt levende.
Hos maoriene, aboriginene, urbefolkningen i Amerika, samene i Norden og så videre – finner vi overalt det samme.
Ånden er det substansielle, essensen i alt.
Hovedsynet blant grekerne var imidlertid dualistisk.
De trodde på kropp og sjel som to separate kategorier. Ånd og materie.
Dualismen har skapt atskillig forvirring i forståelsen av verden, men er fortsatt det dominerende synet både blant forskere og folk flest.
Dualismen er, etter min mening, et filosofisk konsept som ikke henger sammen.
Vi har ingen fungerende teori om hvordan de to vesensforskjellige tingene ånd og materie samspiller eller hvordan det ene kan føre til det andre.
Vitenskapen har lite å si om alt mentalt.
Ånd og materie er tilsynelatende uforenelige.
Denne splittelsen er roten til «vestens syke», vår fremmedhet til det levende i naturen og i oss selv.
Når vi nå skal finne veien tilbake til en integrert forståelse, er ånden, Erfareren, det eneste som eksisterer.
Dette har vi mennesker alltid visst, selv om vi altså i dag i hovedsak neglisjerer denne kunnskapen. Det er dokumentert i utallige skrifter og tradisjoner som har eksistert gjennom flere tusen år.
Uansett hvor hardbarket materialist du måtte være, har du trolig en gnagende tvil inni deg.
Kan det være at forestillingen om det materielle faktisk må gi tapt – for ånden?
Kan det være at sjelen overlever materielt forfall og død?
Svaret er ja – sier jeg.
Vi skal snart komme dit, men først må vi altså finne ut av denne materielle «kroppen» og opplevelsen av et personlig selv som de fleste av oss tror bestemt og innbitt er meg.
Du er ikke kroppen din.
Du går da heller ikke rundt og sier at du er en kropp, du sier at du har en kropp.
Som alt annet, er også du ånd.
Jeg har jo sagt at alt materielt er en mental forestilling.
Du har førstehånds kunnskap om hvordan det er å være denne ånden.
Det er ingenting i eller ved deg som skiller deg fra den universelle Erfareren.
Det vi kaller sjel, er ånden i deg. Den er evig, udelelig, overalt, ett.
Den bare er.
Vår teori er monistisk (alt er ett) og idealistisk (dette ene er ånd).
Dette er startpunktet, det som rett og slett bare er.
Påstanden om at alt er en fundamental, total, udelt ånd er ikke mystikk, men en logisk konsekvens av aksiomet som er postulert.
Dermed har vi også «løst» The hard problem, gåten om hvordan atomer kan bli til tanker og opplevelser.
Problemet eksisterer ikke.
Årsaksforholdet må snus, det er omvendt.
