Vi har nå en verden og den er i sin helhet idealistisk, altså mentale forestillinger i en universell ånd. Jeg har snakket om hvordan de fysiske byggeklossene kan ha blitt til i et slikt verdensbilde gjennom mekanismen «idealistisk emergens». Alt annet, også på makronivå og opp til det aller største, er blitt til på samme måten – selvfølgelig, for vi snakker om den fundamentale mekanismen som driver alt.
En hel verden har vi. Den er bevegelig, i endring, dynamisk. Det skjer fantasilliarder hendelser og interaksjoner kontinuerlig. Det vi nå må forstå til bunns, er hvordan denne uhyre komplekse dynamikken fungerer. Her er naturvitenskapene kommet overraskende kort.
I dette kapitlet viser jeg hvordan alt som skjer i universet utvikler seg i henhold til noen ganske få, enkle prinsipper – «kompleksitetslovene». Det oppsiktsvekkende er at disse styrer både materielle, abstrakte og subjektive fenomener – dvs. alt som overhodet eksisterer. Noe slikt er ikke de klassiske vitenskapsgrenene i nærheten av å klare.
Dagens verdensbilde forklarer ikke hvordan bevisst erfaring kan oppstå fra materie. Dette kalles «The Hard Problem». Om vi snur på det, forsvinner problemet, for da er alt erfaring. Samtidig må naturlovene som styrer universet forstås på nytt.Vi søker nå de mentale lovene som skal skape et helt univers. De må kunne forklare alt som vi opplever som materielt og fysisk, men også alt subjektivt og abstrakt.
Til vår rådighet har vi allerede naturlovene, som er blitt oppdaget og foredlet gjennom hundrevis av år med vitenskapelig innsats.
Naturlovene beskriver hvordan noe oppfører seg. Som regel handler det om noe materielt, men det kan også være snakk om en representasjon av noe, abstraksjoner, som i matematikken – eller noe subjektivt, som i psykologien og de sosiale grenene.
Et eksempel på dette er når vitenskapen sier at det eksisterer «felt» som styrer hvordan partikler og mye annet i naturen oppfører seg.
Som jeg allerede har beskrevet, er trolig ikke felt noe i seg selv, men kun et regelsett, matematiske lover, altså en abstraksjon. Mange av naturlovene er nettopp abstraksjoner som er nyttige og som beviselig forteller noe om det materielle.
De kan også fortelle noe om ting vi opplever som ikke-materielle.
Ta igjen for eksempel musikk, som oppstår gjennom svingninger i luft.
Musikk er også et stort antall regler og lover om tonehøyder, harmoni, rytme osv. Disse musikklovene er uavhengige av det materielle. Du kan frembringe musikk på utallige måter: blåse i tomflasker, slå på trepinner, plystre, bruke en datamaskin, skrive noter på papir osv.
Uansett gjelder de samme abstrakte reglene for harmonier og rytme.
Alt dette kan beskrives vitenskapelig. Det materielle og abstrakte møtes overalt. Det ene kan beskrive eller påvirke det andre og omvendt.
Dette er ikke på noe vis oppsiktsvekkende.
De abstrakte naturlovene er jo derivert fra vår opplevelse av noe materielt. Det er et ekteskap som aldri kan brytes.
Problemet oppstår når vi skal forklare hvordan det materielle kan resultere i, danne, lede til abstraksjoner og subjektive opplevelser.
Naturlovene sier ingenting om hva abstraksjoner og subjektive opplevelser er. De forklarer ikke hvordan erfaring kan oppstå fra ikke-sansende materie. Dette mysteriet har fått sitt eget navn, «The Hard Problem1», som ble lansert av filosofen David Chalmers så sent som i 1995.
Tenk på opplevelsen du får når du ser noe gult, kvaliteten gult, qualiet gult. Vi vet at opplevelsen av ulike farger samsvarer med ulike frekvenser av lys og deretter signaler i hjernen.
Det subjektive og det materielle er altså forbundet i et årsaksforhold, selv om vi ikke forstår det fullt ut. Det finnes en mekanistisk sammenheng mellom hjernen og subjektive opplevelser.
Da skulle jo også det abstrakte og subjektive kunne forklares med naturlover?
Svaret er nei. Mekanismer forteller ingenting om hva ting er, de forklarer kun en funksjon. Dette er fysikalismens fundamentale problem. Vi vet hvordan ting virker, men ikke hva de er.
Det samme gjelder for alle de tre kategoriene av fenomener i universet.
Hva er en abstraksjon? Hva er materie, egentlig? Hva er subjektiv erfaring?
Fysikalistene og materialistene vet ikke. Et overveldende flertall av dagens forskere har ingen forslag til svar.
Stanford-fysikeren Andrei Linde, som er en av forskerne bak inflasjonsteorien, sa det slik i 1998 (ref2):
La oss huske at vår kunnskap om verden begynner ikke med materie, men med erfaringer. Jeg vet med sikkerhet at smerten min eksisterer, min opplevelse av «grønn» eksisterer, og opplevelsen av «søt» eksisterer. Jeg trenger ikke noe bevis for at disse tingene eksisterer, for hendelsene og opplevelsene er en del av meg; alt annet er teori. Senere finner vi ut at våre erfaringer adlyder noen lover, som mest praktisk kan formuleres dersom vi antar at det finnes en underliggende virkelighet utenfor våre opplevelser. Denne modellen med en materiell verden som adlyder fysikklovene, er så vellykket at vi snart glemmer utgangspunktet vårt og sier at materie er den eneste virkeligheten, og at erfaringer bare er nyttige for å beskrive den.
Vi opplever materie og tror helt og fullt på denne opplevelsen. Fra den opplevde materien utvikler vi naturlover, som vi deretter prøver å benytte for å forklare årsaken til den opprinnelige opplevelsen.
Dette er sirkelargumentasjon. Det er umulig.
Fysikalismen som konsept er og blir feil.
