I det forrige kapitlet gikk jeg ut fra noen få mentale mekanismer og viste hvordan elementære, fysiske fenomener kan oppstå fra disse. I dette kapitlet snur jeg bildet på hodet. Hvordan ser det ut hvis vi i stedet starter med det vitenskapen forteller oss om den fysiske verdenen – og så prøver å gi en idealistisk, altså mental/abstrakt, forklaring?
På en måte har jeg allerede gjort dette i det forrige kapitlet, men der gikk jeg ikke ned i detaljene og utelot dessuten en rekke ting. For eksempel antar man at det var en lang rekke av faser i starten av The Big Bang. Hva skjedde i disse fasene og kan vi forklare dem med vårt idealistiske verdensbilde?
I mine øyne lykkes også dette overraskende bra. Også dette kom til meg i kantinen på universitetet, der jeg satt i hjørnet mitt og fløt med i strømmen av innsikter.
Der hvor de to-tre forrige kapitlene var filosofisk krevende, er dette kapitlet krevende i vitenskapelig forstand. Du får presentert fysikk som du mest sannsynlig ikke har forutsetninger for å gå inn i.
Også dette kapitlet er tungt, tungt, tungt. Så tungt at mange nå vil legge boken fra seg. Ikke gjør det! Jeg skriver til fysikerne. Der er her kampen skal stå om idealismen faktisk kan være det endelige svaret på hva verden er. Det er ikke småtteri! Selvsagt er det uhyre krevende å få inn under huden.
Så, hvis du er i målgruppen – les! Hvis ikke, les likevel, så du får en idé om hva det handler om, men ikke bli frustrert – skum igjennom disse sidene. Når du kommer ut på andre siden, ligger store, interessante temaer og venter – på deg (et lite hint, der).
La oss nå se hva vitenskapen forteller oss og hvordan idealistisk emergens og fysikalisme samsvarer.
Men først noen ord til trøst og advarsel.
De neste 10-30 sidene er ikke for folk flest. Det du nettopp har vært igjennom på de foregående, var neppe heller helt lettfattelig. Dersom du aldri har hørt om inflasjonsfasen i astrofysikken, for eksempel, bør du nå kanskje senke skuldrene litt.
Folk flest leser ikke om universets begynnelse til frokost. Men noen få gjør, så det som nå kommer, er for dem. Jeg hevder jo at teorien om idealistisk emergens er gyldig for absolutt alt, og da må jeg sannsynliggjøre det, hvilket du må lide under – trolig – på de neste sidene.
Boken rommer et nesten uløselig problem, nemlig at den tar for seg «alt», mens leserene neppe interesserer seg for eller er i stand til å ta inn ... alt. Og da mener jeg virkelig ALT.
La meg igjen prøve å forklare det ambisiøse prosjektet du nå sliter med å pløye igjennom – for å gi litt trøst.
Det filosofiske utgangspunktet er «idealisme», altså at bevissthet er det eneste som eksisterer.
Hvordan studerer man noe slikt? Hvordan kobler man sammen bevissthet, materie og alt annet? Ånd og fysikk? Matematikk og følelser? Hvordan studerer man bevissthet når vi selv er og har bevissthet, altså er «inni» bevisstheten?
Jo, ved å betrakte «alt», vår egen bevissthet inkludert, fra et større eller annet perspektiv enn oss selv.
Og hvordan gjør man så det?
Det kan skje på flere måter.
Den første er å se innover, altså meditere, stilne sine tanker, forlate forestillinger og ta inn det som bare er, det evige øyeblikket uten noe innhold, før innholdet, før opplevelsen av selvet.
Meditasjon er Østens vei til innsikt.
Den andre hovedveien til å «oppdage» bevisstheten vår gjennom «vrangforestillinger», altså at vi i kortere eller lengre øyeblikk opplever virkeligheten og oss selv annerledes enn til daglig. De kan fremkalles med hallusinogener, gjennom psykiske avvik, traumer, suggesjon, hypnose, nær døden-opplevelser m.m.
Jeg har et psykisk avvik, det man kaller en kompleks posttraumatisk lidelse, CPTSD. Jeg opplevde noe som ubevisst småbarn, som gav meg et permanent, ytre perspektiv på meg selv, hvilket ikke er vanlig i en slik grad.
Jeg ser dermed verden litt annerledes enn andre, og dette har fått meg til å oppdage blant annet mekanismene jeg nå presenterer.
Når verden skal beskrives, må du og jeg tas med i forklaringen, ellers ville den ikke være komplett. Derfor starter boken med en subjektiv fortelling om hvordan dette samme subjektet, altså jeg, er kommet til innsikt.
Så er det fysikken og den mer vitenskapelige, analytiske vinklingen.
Faktisk tror jeg det er ytterst få mennesker som er i stand til å forstå både den første og andre delen av boken fullt ut. Årsaken er ikke at hverken første eller andre del er spesielt vanskelige, men de snakker til to uforenelige sider i oss.
- Del 1 handler om intuisjon og direkte tilgang til kunnskap som oppleves som udiskutabel, klar, umiddelbar, sann og fullstendig.
- Del 2 gir en logisk, analytisk, rasjonell skildring av de mentale mekanismene som skaper og driver verden – både de materielle og de fysiske fenomenene, men også de subjektive og abstrakte.
Del 1 går altså innover i det intuitive.
Del 2 går utover i det analytiske.
De to måtene å ta inn verden på er uforenelige, komplementære, motstridende. Alle kjenner vi til både intuisjon og analytisk tenking, men det er ytterst få som er fullstendig åpen for begge i alle situasjoner. Det er heller ikke så mange som har konkret, inngående faktakunnskap om de to «halvdelene» av verden.
Dersom vi går rundt og er mest opptatt av å kjenne på det vakre, såre, glade, dype osv., så er vi kanskje ikke like interessert i fysikk, logikk, mekanismer og systemer.
Omvendt vil en matematisk skolert fysiker ikke se hvilken relevans «subjektivt føleri» har for å studere komplekse, målbare prosesser.
Denne boken fordrer at man er åpen for alle aspekter og perspektiver. Og selv åpenhet er ikke nok, for når det gjelder intuisjon og subjektive erfaringer, er det kun opplevelsen som gjelder.
Det er umulig å formidle intuitiv kunnskap fullt ut gjennom et analytisk språk.
Dersom du ikke selv har erfaringer av det slaget jeg skildrer i bokens første del, vil du kanskje trekke på skuldrene og få lite ut av denne. Les, selvsagt, men ikke bli skuffet om du ikke henger helt med.
Dersom du derimot har egne erfaringer, vil du se relevansen og ha nytte av å høre om min historie. Men da, når du så setter i gang med det analytiske i del to, er alt bare tørr og teknisk fysikk og mekanismer, og du kjenner ikke på noen nerve. Det er selvsagt helt greit, du kan ikke være og interessere deg for alt.
Men, likefullt, dersom du vil forstå det hele, må du også lese det hele. I årtusener har man forsøkt å forene det åndelige og materielle. Man har søkt en felles forståelse av det intuitive, direkte, opplevde – og det analytiske, kognitive, logiske.
«Øst og vest kan aldri møtes», sier den britiske forfatteren Rudyard Kipling, omtrentlig sitert.
Tøv, svarer jeg.
Vi kan ikke se innover i det subjektive og utover mot det fysiske samtidig, men vi driver da alle med begge deler kontinuerlig – bare ikke i det samme, ene øyeblikket. Og midt imellom disse to perspektivene ser vi ikke forbindelsen, for forbindelsen er deg.
Nøkkelen ligger i det subjektive, som jeg skal komme tilbake til.
Kiplings problem er tilsynelatende uløselig, men det er bare noe vi tror – nettopp fordi alt vi driver med er å tro, aller mest på en materiell verden.
Noen av oss har likevel evnen til å sprenge ut av denne «umuligheten». Vi har et aktivt, våkent forhold til intuisjonen, det bakenfor, bevisstheten vår, den universelle bevisstheten, ånden, varheten – og samtidig til mønstrene, fysikken, mekanismene og dynamikken i alle de endeløse relasjonene i den ytre verdenen. Og vi har funnet oss selv.
Vi er ytterst få, virker det som.
Boken er nødt til å ta for seg hele dette vanvittige landskapet. Det er ikke materielt, det oppleves materielt. Kapitlet du er i gang med, prøver å vise hvordan mentale, subjektive mekanismer kan forklare den aller tidligste og mest ufattelige fasen i det fysiske, målbare, tilsynelatende objektive universet.
Det skulle virkelig ikke være mulig, men jeg våger et forsøk. Dersom det ikke lykkes for deg å forstå, så er det ikke du som er problemet, men jeg som ikke lykkes. Skum over de neste sidene og gyv løs igjen for alvor på teksten så snart du ser at det lysner litt i forståelsen din.
Dette med fysikken er en nødvendig mellomstasjon mest for å irritere fysikerne. Det kommer mye vesentlig og interessant deretter.
